07.04.17 er «Forever Evergreen» ute på alle plattformer og vinyl.
Det begynner for mine ører som litt generic «norsk metall», med litt av hvert fra mange norske band jeg har hørt de siste 5-10 åra. Og det er ikke nødvendigvis galt, men det er kanskje ikke noe å juble for heller. Å låte som veldig mange andre er jo litt kjedelig eller? Mye nyere norsk metall låter likt. Men ettersom skiva utfolder seg får jeg mer og mer sansen. Variasjonen i låtene her er faktisk kanon. Fra å låte som noe fra At The Drive-In sin «Relationship Of Command» til plutselig ha samme trøkk og spinnville catchyness som den geniale «The Big Dirty» av Every Time I Die. Gutta maler med brede strøk. Brede metal og rockestrøk. Og resultatet er ett album som føler freskt. Ferskt. Nymalt.
Respekt til dem for å trøkke på med 12 låter på en skive. Jeg er en sterk forkjemper for at albumformatet ikke skal dø ut. Men det som da blir enda viktigere, er å sette opp låtene i en god rekkefølge. Albumet starter med den kanskje minst kreative og flateste låta. I ett samfunn hvor folk trykker og hører i typ 20 sekunder når man skal «sjekke ut noe», er dette litt uheldig. En litt mer taktisk låtrekkefølge hadde ikke vært så dumt. Fordi…som sagt, låtvariasjon har dem mer enn nok av.
«Forever Evergreen» er ett solid stykke musikk med enormt bred appell som kan falle i smak hos mange. Om man ikke finner en eneste låt man liker, så er man trolig ganske glad i alt annet en rock og/eller metall.
+ Kanon variasjon og mot til å ikke legge seg i samme «sjangerstil» på alle låter.
+ Tidvis latterlig catchy
+ Perfekt lengde
+ Kreativt innefor kjente rammer
– Vokalen er veldig «standard», hadde vært kult om vokalen hadde vært like kreativ som musikken. Fungerer, men er ikke spesielt spennende.
– Utaktisk låtrekkefølge
Råkkfolkscore: 8,5/10