Sånn greie greier og en podcast i uka

Liongeist – Departure

1 år og 3 måneder har gått siden Liongeist slapp den fantastiske «Old Traumas//New Tremors». Ett 33 minutters mesterverk.

07.04.17 kommer de med en 4-spors EP. Drømmende gitarer, masse atmosfære, vokal med nerve og stødige trommer.  Det hele er nøysomt, gjennomført og av høy kvalitet.

Det er jo viktigst med kvalitet. Men etter over ett år så kjennes det ut som litt lite. Førstelåta «Infrared Echoes» fungerer mest som en svevende intro på epen, som igjen får meg til å sitte igjen med med følelsen av at det bare er 3 låter. 3 låter på over ett år? Men som sagt. Kvaliteten er viktigst.

Det hele låter episk. Pent og episk. Selv når en angstfylt vokal i ny og ne stikker innom, så låter det pent. Og det låter vakkert, men også veldig trygt.  Noe av mystikken, eksperimenteringen, de litt mer spenstige trommene og det siste ekstra giret som var på «Old Traumas//New Tremors» mangler litt. MEN dette er en ny utgivelse. Det som var var og det som er er. Problemet mitt blir litt at jeg blir litt sittende og savne det som var. Etter å har hørt igjennom «Depature» 3 ganger endte jeg med å hive meg på spotify og høre på «Old Traumas//New Tremors» igjen.

Du finner ikke ett «dårlig» sekund på «Departure». Det er episk, storslagent og nydelig å drømme seg bort med. Men det hele lider av å være litt lite, litt trygt og litt mindre kreativt enn sist. Men det er pent. Veldig pent.

+ Suger deg inn og gjør det lett å drømme seg bort med

+ «Lightbringer»

+ Episke partier

+ Vakkert gitararbeid

– Lavere og litt tynnere lydproduksjon enn sist utgivelse. Skarptromma låter litt «plastbøtte oppned» tidvis.

– Når man først har blitt sugd inn og begynt å drømme seg bort er det hele over.

– Litt trygt og forutsigbart.

Råkkfolkscore: 7/10