Blodspor var ett av tre band som spilte denne kvelden. Vi holder oss til kun til Blodspor i denne anmeldelsen fordi Henning og Eric er mentalt gamle menn som dro hjem tidlig. Henning syklet. Kudos.
Blodspor trøkker på. Alt låter bra der vi er, helt foran på Tilt denne søndagen. Bra med folk. Vokalist Audun klatrer litt rundt på bardisken, PA-anlegg og sofarygger. Han leverer en solid og rutinert opptreden med litt glimt i øye mellom låtene i form av litt enkel prat. Den enkle praten mellom låter er ikke lett skal man vite. Det er en kunst. Trommeslager Lage er stødig, tight og rutinert. Gitaristene Kris og Bent er stødige, tighte og rutinerte. Bassist Andreas er stødig, tight og rutinert. Aner vi ett mønster her?
Ja, de er alle rutinerte, tighte og stødige. De ser også ganske avslappa ut. Litt sånn «Dette har vi gjordt tusen ganger før». Blir det kanskje litt for avslappa til tider? Flere av medlemmene har nesten aldri øyekontakt. De står bare der og spiller på ett vis. Følelsen av interaksjon mellom medlemmene er laber. Men tidvis begynner hodene å bange litt ekstra, bassen slenges litt mer rundt, blikkene sendes og beinstillinga blir hakket bredere.. Da kjenner man det litt ekstra. Det går ikke så mye utover lyd, men feel. Er hele bandet med litt ekstra, kjenner man det litt ekstra og man får lyst som å gi litt ekstra som publikum. Men på ett søndagsgroggy Tilt er det jo kanskje ikke så viktig. For mange har det ingenting å si uansett. Så lenge det låter bra.
+ Rutinerte
+ Tighte
+ Stødige
+ Frontfigur som gir 134%
– Litt lite innlevelse av tidvis, kjennes ut som resten av bandet gir 82%
Råkkfolkscore: 8,5/10