Sånn greie greier og en podcast i uka

Timeworn – Venomous High

Timeworn flesker til med en latterlig solid skive..

Her det noe for alle og enhver som er glad i metall. Atmosfære og tyngde i masser. Riffa varierer fint og låtene er velbalansert i henhold til tempoer og variasjon. Vokalen blir litt monoton i samme ånd som bla Scott Kelly fra Neurosis og en million andre etterfølgere, men det er jo en grunn til at det blir brukt så mye… Det er på en måte litt nøytralt og vanskelig å ha noe spesielt imot ettersom det ikke gjør så fryktelig mye ut av seg enn å buldre og brake.

Gitarlinjene er kule og selv om det tidvis er i nærheten av  å skli over i klysete eller cheezy så gjør det de aldri det. Tidvis hører man mye Mastodon i gitarene og det er så deilig atte! Trommene er harde og stødige som faen. Lite breifing og showboatingsbrekk, men fokuset  på å gjøre det så hard og kontant som er ett godt valg og viser tegn på klokskap.

Produksjonen er kul, låter klokkeklart og er god, men litt mer sludgy gitarlyd, litt mer bass og litt mer avrunda bånn i basstromma hadde gjordt det hele ett snev mer gromt. Men dette er seff smak og behag.

I det store og det hele er dette en fantastisk skive med mye variasjon, perfekt mengde catchyness, kreativitet og solid utførelse.

+ «Night Of Owls»

+ Solid og variert igjennom

+ Gitararbeidet er deilig

– Litt «Clean/Generisk» produksjon, hadde kledd litt mer sludge i gitarene og mindre klinisk basstrommelyd.

– «The Trail» kunne vært på samme spor som «Black Peak Blues». Introtrack på eget spor er litt aidsete.  Ikke vær redd for lange introer. Irriterende med stopp imellom låtene som kunne vært en låt, men ikke liksom er det, men alikevel høres ut som det kunne vært det og kanskje egentlig er det , men man har valgt at det ikke skal være det fordi da får man flere spor?.

Råkkfolkscore: 9/10