Høyoktan punk. Laarhöne leverer ett av de kuleste norskspråklige albumene i år. Om ikke det kuleste. Det peser på i stort sett høyt tempo med tekster som er på kanten til det poetiske. Selv de mest selvfølgelige politiske låtene blir små juveler når tekstene er så solide. Vokalen er også meget god. En slags Mark Hoppus med en bedagelig dialekt. På låta «Ti Tonic» høres det ut som en annen vokalist og dette blir også da albumets lavpunkt. Høres ut som en småberuset kompis har fått lov å knuge ut ett vokalspor. Dette bryter opp den eller så høye standarden. Tidvis litt småsurt på en og annen rolig del ellers (foreksempel «Sov Godt») , men det utføres med sjarm og reddes kraftig inn når låtene tar av. Ett par sekunder med usikkerhet i en ellers trygg og selvsikker opptreden er lov. Musikalsk er det intet nytt og fryktelig kreativt under solen, men det leveres megastødige prestasjoner hele veien. Energisk og tight. Noen ganger det også ekstremt catchy, som Blink 182 på høyden. For noen er det å banne i kjerka å nevne punk og Blink 182 i samme setning, men det er det de får av meg. Lev med det. Alt i alt en meget kul punkeskive som reddes veldig opp med kule tekster og catchy vokal. Lyden er ganske rå også. «Laarhöne» er også en av verdens kuleste låter som har samme tittel som bandnavn.
+ Vokalen
+ Tekstene
+ Lydproduksjonen
+ «Laarhöne»
– Vokalen på «Ti Tonic»
– Kunne fort blitt litt generisk musikalsk uten den gode vokalen og finslipte tekstene
Råkkfolkscore: 8,5/10