«Vi ønsket å lage en klassisk no-brainer pop-punklåt: rask, melodisk, upbeat og happy go lucky, og seff stemt i dur. Som alle nostalgiske pop-punkere favner Dårlig Hjort om mye av det som har med å vokse opp på 90/00-tallet å gjøre, og da er det vanskelig å komme utenom Baywatch. Rent bortsett fra kjenningslåta er det ikke stort annet enn Pamela Anderson som huskes derfra, men hun huskes derimot veldig godt. Så mye at hun fortjente en låt.
Men viktig å poengtere. Dette ekke en lyrisk revolusjonerende låt. Alle våre 392 monthly listeners på Spotify og våre 905 Facebookfølgere bes derfor om å ta C. J. P. med en klype salt. Vi har på den ene siden forsøkt å relatere til pubertet og tenåringsfantasier, der naturlig nok C. J. Parker utspilte sin rolle eksemplarisk. På den andre siden har vi i litt voksnere alder innsett hvor jævla teit teksten i Baywatchlåta er, så derfor har vi harselert litt med den også.» Står det i presseskrivet.
Om undertegnede tar det med en klype salt så er det en dårlig låt.
Uten en klype salt er det også en dårlig låt.
Oki. Dette er en dårlig låt. Men den er ikke dårlig spilt, gjennomført eller veldig forferdelig dårlig miksa. Og jeg skjønner humoren. Humoren er bare ikke kul eller morsom nok til å gjøre det sjarmerende. Tributepartiene til Baywatch er det kuleste i låta. Spesielt det speeda opp pianopartiet fra 2:15. Å blande pubertale anekdoter og motiverende og oppløftende refreng om å komme seg ut av «mørket» osv blir småkleint. Burde vært mer overdrevent, fjasete og humoristisk. Her kjennes alt halveis ut og altfor gjennomført ut til å være en «sånn liten greie vi gjorde for gøy». For å sitere bandet selv. «Å spille i band er ikke lett, lett å få det fett». C.J.P blir beviset på det. Men gutta kan spille. Håper noe bedre neste gang.
+ Ok produksjon
+ Baywatchpartiene
+ Bra energi
– Feilslått humor. Krampeaktig tekst.
– Småkleint uten nok overlegg til å bli sjarmerende
Råkkfolkscore: 4/10