Introen på skiva «Mortem» høres ut som starten av en black metal Muse skive. Så pumper det inn. Chuggachuggachugaachugga. Som mange chuggete band før dem og trolig mange etter dem. Lyden er meget god og det trøkker fint. Den programmerte/ekstremttrigga trommelyden det eneste som virkelig trekker ned. Klinisk og knallharde trommer, men uten noe menneskelig følelse på det hele. Noe som er kjennetegn for sjangeren, men gir lite til undertegnede. Låtene ruller og går, det hele låter stødig og samlet. Dessverre er det slik at i de siste åra har det fylt seg opp med band som spiller akkurat denne typen metall. Det blir vanskeligere å skille de fra hverandre og finne hva som gjør akkurat ett band unikt. Her er det tidvis veldig vanskelig. Men så blir det bedre. «Soy El Fuego» har noen skikkelig spinnville gitardeler mot slutten av låta, «Mountains» er en bauta av en låt med enorm tyngde og «The Void» har en solid mystikk anført av en solid melodigitar. Siste halvdel av plata er desidert det beste. Da er Beyond Mara på sitt tyngste, bredbeinte og episke. Men det er fort gjort å drukne vekk i en sjanger hvor så mange ligger og chugger på åpen 7,8 strengers gitar, klinisk programmerte trommer og mannsdominert vokal ett sted mellom en Max cavalera, Matt Heafy og Jens Kidmann. Beyond Mara klarer seg bra, men bør finne en ekstra liten ingrediens for å ikke havne i en pøl av «band som låter som fryktlig mange andre»posen.
+ Kickass lyd og miks
+ Mountains er en bauta av en låt
+ Fra og med «Soy El Fuego» til slutt
– Programmerte trommer? Umulig å vite om trommisen virkelig er så god som dette.
– «Disease» og «Monument» blir svært generiske. Disse burde vært plassert senere ut i albumet. Ikke alle har tålmodighet til å høre en hel skive eller EP bare for å høre om andre halvdel blir bedre eller fetere.
Råkkfolkscore: 7/10