The Dogs er tilbake med litt av ei bruksanvisning..
De fleste har fått med seg The Dogs nå. Siden 2011-draget har’em klinka ut småsprengt punk’n’roll-låter i fleng med høy catchyness, god meloditeft og tekster som de aller fleste ofte kan relatere seg til.
Når dem nå legger sin nyeste skive ut på den enorme musikalske motorveien med ett håp om at den ikke skal blir kjørt over av rasshøl, kan Råkkfolk ihvertfall bekrefte at dette er en nok en solid skive av The Dogs.
Lydmiksen er kjent fra tidligere album, de samme småtriksa er der. Vrengen på vokalen, det småfrekke og skarpe orgelet og den noe småsprengte hinna som pakker de fleste låtene inne i en litt hårete, fuzzete og skitten følelse, som om du hører skiva gjennom noen litt småslitte høytalere på farfars stereoanlegg, høyere enn farfar noen gang har stilt det. Dette har blitt album-soundet til The Dogs. Det er lett gjenkjennelig og skiller seg deilig ut.
Spillinga er tight og god, produksjonen har mye herlig dryss av detaljer som perkusjonen på «Told With Bad Intent» og munnspillet på «Primitive Etchings». Gitarriffene varierer fra stiler fra T-rex til The Hives og Hellacopters. Rota er i klassisk uptempo rock og punk, men på en befriende måte virker det som om ingenting er off limits. De våger seg ut på ting som kan på virke som smått cheezy, men de klarer å dra det de ønsker i land både smakfullt og kult. Trommene spiller for og med låta og er ikke på noe vis interessert i annet enn å tjene låta. Og med tanke på hvor mye som skjer tidvis med vokal, orgel/keyboards bass og gitarer så er dette 100% passende.
Vokalen leverer i kjent stil som tidligere album, med aller mest fokus på en rå nerve og følelsen av ærlighet. At hvert ord er noe som betyr noe og ikke bare noe ræl på papiret. Er engelskuttalen klokkerein? Erre korguttreint? Nei. Men det betyr ikke en dritt så lenge det funker. Og her funker det godt.
Noe som albumet lider litt av er følelsen av «Dette er en The Dogs-skive». Mye tempoer og og driv som er velkjente. Midtempo ballade-aktige låter, midtempo catchy låter med småcleane refreng som appellerer til smått allsang i publikum og uptempo aggressive utbrudd med punktrøkk. Dette er primært de tre typer låter The Dogs har lagt seg på. Vi er spent på å se om The Dogs kan levere noe som kanskje kjennes litt mindre ut som dems «3 hovedformler» i framtiden. Men hittil så har det ikke stagnert. Det er stødig, solid og mæææget godt.
+ Kul miks. The Dogs har ett etablert studiosound.
+ Kanon produksjon. «The devil is in the details».
+ Velspilt.
+ Energisk.
+ Vokalen kjennes ærlig ut.
+ God lengde og helhetslig følelse.
– Litt forutsigbare låtstrukturer og holder seg mye innen for 3 «type» låter som nevnt ovenfor. Det har ikke stagnert, men det kan være verdt å tenke på å grene litt ut til neste skive. Men det skal sies. AC/DC klarte seg mæææææget fint og de hadde så og si bare 2 «type» låter.
Råkkfolkscore: 8,5/10