Sånn greie greier og en podcast i uka

Påls Butikk – Inn I Sammenhengen (Album)

La det være sagt. Vi i Råkkfolk har anmeldt nesten alle disse låtene individuelt igjennom året. Men nå er de satt sammen i en «sammenheng» og er i albumformat. Vi vil derfor ikke gå innpå noe særlig enkeltlåter, men albumet som en helhet.

Lyden kjennes noe mer løftet i bassfrekvensene enn i flere av singelslippene og det er kledelig. Det trøkker bra og dog basstromma tidvis kjennes litt i hardeste laget ut så er det velbalansert. Man kan høre at låtene er litt ulikt mikset og tatt opp på litt ulike måter og slikt, men til å være ett «årsprojekt» hvor en og en låt har blitt spilt inn, så låter det bra og låtene flyter godt sammen.

Albumet er noe mer aggresivt og maler med litt bredere strøk enn forrige skive «Duft Fornuften» og det løfter albumets intensitet og uforutsigbarhet. Men tidvis får man en følelse av at de har tenkt å dra strikken langt, men plutselig trekker seg litt. Men hvem vet, kanskje strikken blir strukket enda lengre på neste utgivelse som denne har strukket seg fra forrige album. Følelsen av progresjon er her, men følelsen av at de kunne tatt 2 steg, men istedet tatt ett og ett halvt er tilstede.

Alle låtene er tighte og velspilte og på det instrumentelle er det lite å trekke ned på. Vokalen er den som tidvis sliter litt, men den strekker seg også mest på ett vis. Meget høyt leie vokalt gjør at det å strekke seg opp til de alle høyeste tonene tidvis blir småsurt og litt halveis følelsesmessig. Ett litt lavere leie og da kunne trøkke 100% til på de høyere tonene hadde kanskje vært mer kraftfullt og effektfullt. Eventuelt litt mer nazi regime i studio.

Låten «Saftis» er ett nytt tilskudd som ikke har vært sluppet tidligere. Denne glir også godt inn i albumet, dog den ikke nødvendigvis er det sterkeste punktet på albumet. Men det er en god ide å ha med en låt som ikke er hørt tidligere.

Alt i alt sitter man igjen ett solid, følelsesladet og catchy album fra Påls Butikk.

+ Kul og klar miks.

+ Fortsetter å beholde vår tidligere påstand om at de er en slags norske Foo Fighters.  Vokalen som den mest åpenbare forskjellen.

+ Catchy.

+ Gitararbeidet er utsøkt.

+ Meget stødige og smakfulle trommer.

+ Generelt meget velspilt.

+ Unik vokal og uforutsigbare vokallinjer.

+ Får til å spille norsk rock uten å høre i nærheten ut som ei billig jokke/Oslo ess kopi. Detta er faktisk ett genuint problem i bandnorge om dagen. Eller… i det minste for undertegnede.

– Til tross for at vokalen har kul særpreg, sliter vokalist med at det siktes tidvis for høyt og blir småsurt og utrygt.

– Basstromma er mikset noe høyt og litt for hardt tidvis. Fører da til at det høres litt ut som det er trigga basstromme som gir en litt uorganisk feel og sound.

– Følelsen av at de kunne strukket strikken enda lengre, men holder seg litt igjen kan merkes. Dette er jo det Foo Fighters selv har slitt med de siste 3-4 albumene dems. Mye blir for trygt. Mens alle liker de låtene der de drar på litt mer eller har noe unikt ved seg. Er dette det mest åpenbare tegnet på dad-rock? Påls Butikk må passe på å ikke gli for langt inn i dad-rockens klo. I kloa er ingenting annet enn tårer og undertrykt vilje til å være kreativ og en smule gal. To ting Påls Butikk kler meget godt.

Råkkfolkscore: 8/10