Sånn greie greier og en podcast i uka

Negative Vibe Records Labelnight På John Dee 25.01.2018

Rapportene om at lydmann ikke var gjerrig på volumet rullet inn før undertegnede ankom John Dee. I døra ble samme beskjed gjentatt av de ansatte. «Det er utrolig høyt, vi anbefaler at dere tar noen propper, de ligger der… » hører jeg paret foran meg blir fortalt.

Dette vil vise seg å være en beskjed som viser seg sann… tidvis.

Bandene som spilte denne kvelden var: Odious Icon, The Nika Riots, Shaving The Werewolf og Mammüth.

Først ut…. (Vi beklager de bedritne bildene.)

Odious Icon:

Odious Icon leverte skiva «Planet Of Immense Decay» for ikke lenge siden og der konstaterte undertegnede vel med at det var gjennomført, men tilføyer musikkverden lite nytt.

Gutta spiller knallhardt og dynamikken er 99% knallhard hele veien. 1% var ei frekk litta jazzete hi-hat i ca 10 sekunder. Det er stramt, og vokalen er brutal. Lyden her er stilt inn med ekstremt mye bånntrøkk og hele bygget rister. Litt i overkant. Ganske i overkant. Men Odious Icon leverer er sonisk ett godt angrep på ørene og fyller lydbildet sitt godt. Dette er ett litt typisk band som fort kunne hatt 2 gitarister. Men her klarer dem seg helt fint uten. Trommeslageren er svært disiplinert og man ser det tydelig på hvordan han behandler alle groovene sine som riff. Cymbalskiftene ved så og si hver groove og mye frekke rytmer på riden viser til at dette er en som har fulgt med i timen når Vinnie paul har hamret løs på samtlige Panteraskiver.

Gitaristen blir noe annonym og undertegnede er usikker på om føttene faktisk bevegde seg noe i det hele tatt igjennom hele settet eller om de var limt fast i gulvet. Meget plantet. Meget anonym. Relativt lite energi. Ganske kjedelig. De er bare to stykker foran på scenen. Bassist/vokalist leverer stødig, men gitarist fremstår som han kunne sitti på en krakk med ryggen mot publikum. Energien blir da ikke all verden.

Med tanke på at det er høyoktanmetall og 110% trøkk store deler av tiden, blir pausene ekstremt stille. Spesielt på ett lunkent John Dee. Dette er uten tvil ett band som kunne kledd å hatt lydklipp eller noe noise mellom låtene for en bedre flyt og assault på sansene. Litt ala Mastodon eller Negative Vibe-bandet Grinding Fortune.

Alt i alt var det tight og velspilt. Problemet ligger kanskje i at låtene ikke er de mest kreative, man har en følelse av at man har hørt alle riff og rytmer fryktelig mange ganger før og at bassist og vokalist ikke klarer å holde energien i bandet oppe for alle.

Råkkfolkscore: 7/10

The Nika Riots:

The Nika Riots hadde en noe mindre bassete lyd ut en Odious Icon og det ble en slags sonisk lettelse. Dog bassgitaren egentlig var i laveste laget. På ett tidspunkt fremstod det som at bassen hadde falt ut.. Det var ikke noe særlig forskjell i lydbildet og man ble usikker på om bassen hadde falt ut i det hele tatt eller bare ikke vært på. Til slutt kom bassen opp og frem i lydmiksen, men den kunne nesten holdt seg der den var fordi bassen hørtes veldig harvete ut og hadde ikke spesielt god flyt med trommene. Rytmeseksjonen kjennes ikke på stell ut, til tross for at trommespillinga var tight, kul og stødig.

En annen ting som også virket noe off var vokalisten når han ikke hadde partier å synge på. En i publikum beskrev det som «Han er litt keitete». Dette var en passende uttalelse ettersom at vokalisten virket meget usikker når han ikke sang. Så lenge det var vokalstrofer å lire fra seg hadde han en helt annen holdning. Mens når kun det instrumentale rådet sto han der og beveget seg noe urytmisk og «keitete» i noe som så ut som ett litt småflaut forsøk av en 45 år gammel foretningsmann som er på AC/DC-konsert, egentlig ikke er så glad i rockemusikk og skal  «rocke løs med gutta». Dette er en ekstrem kontrast mot hans mye mer selvsikre stil når han synger. Også når bassen hadde noen slags tekniske problemer står vokalisten bare å glor på hva som skjer ved bassen istedet for å prate med publikum, nevne nylig utgivelse eller lignende. Stillheten råder og det kunne lett vært unngått.

Låtene i seg selv låter kult live og det driver godt. Trommene og gitarene redder mye av denne konserten med sin sylskarpe spilling og kreativitet. Låtene er gode, men i det store og det hele sitter man igjen med en følelse av ett noe upolert liveband.

Råkkfolkscore: 5/10

Shaving The Werewolf

Shaving The Werewolf leverer ikveld en av sine mest profesjonelle konserter. Istedetfor en slags «Band med gal frontmann» kjentes det mer musikalsk fokusert ut. Litt mer «Band med gal musikk». Frontmann i bandet som er velkjent for å uttrykke seg på tidvis sjokkerende og utagerende vis tar 3 skritt tilbake og inntar en noe roligere rolle. Dette øker fokuset på musikken betraktlig og faktorene av at man glemmer  musikken litt og bare blir facinert av frontmannens bevegelser og handlinger forsvinner. Mer musikk og mindre «se på han a!».

Lyden de har denne kvelden er kveldens beste. Er det en kveld de kunne vurdert å slippe en live-EP eller lignende fra burde det vært denne.  Til tross for at synthen og gitarene kranglet litt om plassen i det soniske landskapet tidvis. Gitaren tapte og ble liggende litt bak i miksen. Men ikke til de grader at det ødela eller ble en genuin mangel.

Kara spilte også meget tight og energien var god.

Det er lite å utsette på Oslo’s desidert sykeste skrullejazzmetall-band denne kvelden. Her var balansen mæget god. Trolig den beste konserten undertegnede har sett med bandet.

Råkkfolkscore: 9,5/10

Mammüth

Mammüth leverer en konsert som er stødig, men kanskje ikke nødvendigvis inneholdt de kuleste utdragene fra sin nylig utgitte plate. Men dette er jo smak og behag. Bassbrumlingen fra settet til Odious Icon er tilbake og noen hender med fingerløse hansker har dratt opp bassfrekvensene til bygget rister igjen. Det er noe slitsomt. Egentlig ganske slitsomt.

Mammüth spiller tight og sparer ikke på kruttet for å fremstå som storslagne og profesjonelle. Og det fungerer. De fremstår rutinerte. Men det aller sterkeste Mammüth har å krige med i sitt musikalske arsenal er vokalene. Rytmegitaristen og vokalist/keyboardisten synger rett og slett mektig sammen. Det er massivt. Det er beinhardt og de fletter seg rundt hverandre tilnærmet perfekt.

Keyboardet sliter litt med å finne sin plass i lydbildet denne kvelden. Enten er det fryktelig høyt og man skvetter litt til når det kommer eller så hører man det knapt. Sistnevnte fungerte best.

Kara virker selvsikre og gir 100%.  Dog undertegnede føler at den groovey følelsen fra dems nylig utgitte album ikke helt kommer frem like godt. Dette står trolig på låtvalgene. Men de fremstår proffe, spiller meget godt og er ett velsmurt maskineri.

Råkkfolkscore: 8/10

Alt i alt var dette en god kveld til tross for noe lunkent oppmøte. Ett småglissent John Dee er en litt traurig affære og det er ikke ofte det blir mye stemning av det. Men Negativ Vibe Records har noen solide band i stallen og dette fikk vi se denne kvelden.