Sånn greie greier og en podcast i uka

Pappasaft – Rom Til Folket (EP)

Da har øyeblikket kommet. Vi får mer Pappasaft i ørene.

For noen uker siden anmeldte vi låta «Førstemann Til Møller» og sa vi gledet oss til mer. Nå er det her og det skuffer ikke.

En ting vi kan si er at det er ikke voldsomt variert. De har funnet «greia si» og holder seg til det. Det er uptempo punk med stødige tekster og en krystallklar vokal. Spillinga er tight og spesielt trommene og vokalen høres selvsikre ut og holder høy kvalitet. Bassen og gitaren er dog noe «klassisk» og man trenger ikke være rakettforsker for å klare å spille strenger i dette bandet. Powerchords leder veien.

Det som løfter det hele opp er den solide vokalen og de meget stramme trommene. Det er her de får plusspoeng.

Lyden er også panser. Dette trekker også meget opp og gir låtene det trøkket og lyden de fortjener.

Det at dette er en EP kjennes avslutningsvis litt snodig. Det kjennes ut som neste låt skal begynne når låt nummer 5 er ferdig. men så er det over. That’s it. That’s it? tenker man kanskje da. Følelsen av at det blir i snaueste laget er litt snodig. Man kunne slengt på ei låt til. Noe kjennes uferdig ut.

«Ro reka nå kompis, en EP skal ikke værra så lang uansett, mange EP’er har bare 4 låter lizzzzzzm». Joda. Dette er jo riktig. Ofte har en EP 3,4 eller 6 låter. Kanskje det bare kjennes litt uvant ut med fem. Litt sånn ubevisst. Men følelsen av at det burde/kunne vært en låt til er meget latent.

Alt i alt erre stødig arbeid, noe ukreativt på gitarer og bass, men velfungerende.

+ Vokalen og tekstskrivinga er meget sterk.

+ Produksjonen og miksen er veldig bra. Låter plettfritt.

+ Trommene er latterlig tighte.

– Gitarene og bassen blir litt anonyme og gjør bare absolutt minimum av hva de må. Litt gitarmelodilinjer eller litt mer kreative riff kunne gitt låtene litt mer dimensjon og gjordt helhetsinntrykket mindre generisk.

– Noe generisk rent musikalsk. Rein og enkel powerchordpunk med god trommis. Det er velfungerende, men lite imponerende.

– Følelsen av at det burde vært en låt til er småplagsom. Noe kjennes uoppløst etter siste låt.

Råkkfolkscore: 7,5/10