Vi får jævlig mye i mailen vår fra mange band. Dette er vi veldig glad for og dessverre strekker ikke alltid tiden til når det kommer til å anmelde album, singler og ep’er når dem er rykende ferske. Halcyon Days sin nye skive «RAIN SOAKED PAVEMENTS & FRESH CUT GRASS» har liggi litt på vent hos oss, sammen masse annet.
Nå er undertegnede glad albumet fikk ligge å ruge litt i mailen.
Undertegnede rullet igjennom sosiale medier og så at flere medlemmer av bandet, med godt mot, la ut en link med Gaffa sin anmeldelse av det nye albumet dems. Gaffa sin anmelder Henrik Engø Lesjø var lite fornøyd. Her er noen tilfeldig utvalgte sitater fra anmeldelsen:
«Vi har alle den litt atale vennen som på tross av å være veldig hyggelig, ofte bringer rommet til stillhet med et eller annet overdramatisk eller litt for personlig utsagn. Hen som aldri helt leser sosiale situasjoner riktig og bringer folk rundt seg til forlegenhet, uten at hen ser ut til å merke eller bry seg om dette. Å lytte til Rain Soaked Pavements & Fresh Cut Grass av Halcyon Days er som å tilbringe en drøy halvtime med en sånn venn.»
«Nå er de tilbake med sitt andre studioalbum, Rain Soaked Pavements & Fresh Cut Grass. Og for å være ærlig er det det mest slitsomme, og samtidig ubeskrivelige kjedelige albumet jeg har hørt på lenge.»
«Fra de veldig overbærende vokalprestasjoner og klisjéfylte tekstene, til det forglemmelige gitararbeidet. Det er vanskelig for meg å egentlig finne en god grunn til at noen faktiske skulle bruke tid på dette albumet. «
«Avslutningssporet Friendship er også noe som sitter igjen i det den bryter alle tidligere rekorder i kleinhet.»
«Bandet har fått glede av å være metalalibi for den famøse radiostasjonen P3, og har tjent traksjon på grunn av dette.»
Ja.. dette er interessant lesning. Og før vi går videre vil jeg understreke at vi i Råkkfolk har møtt Henrik Engø Lesjø når vi har vært på en episode Doom di Doom på, tør jeg si… mindre famøse Radio Rakel… Og vil understreke at Henrik var en topp notch fyr. Hyggelig, jovial og jaggu med litt glimt i øya og..
Men da undertegnede leste denne anmeldelsen var det så kaffen nesten spruta ut av nesa litt. «Det var da ille voldsomt a gitt» jallet i hodet på undertegnede. Nysgjerrigheten pirret nå sterkere for min del og det var på tide å høre på dette «ubeskrivelige kjedelige albumet»
Så var det da på tide å trykke play. Tiden gikk, musikken rullet videre og med Henrik sin noget blekmørke anmeldelse friskt i minne ble det mer og mer blandede følelser. Noen ting kan nok jeg og Henrik være litt enig i….ish…
En manns påståtte, men lite utbroderte «klisjéer» er ett annet bands sjangertrekk. Henrik skriver selv «Bandet spiller den sjangeren de utgir seg for å spille i hvert fall. Så det har de gående for seg. De er ikke løgnere.» Halcyon Days spiller en type metal som ofte kan kjennes ut som noe man har hørt før og tidvis litt pubertalt om tekstene virkelig er på skråplan. Jeg skal være ærlig om at dette er ikke den sjanger rock som er øverst på lista og som spilles mest på Spotify for min del. Mye på grunn av punktene nylig nevnt. MEN… Tekstene her er ikke så pubertale og klisjefylte, dog jeg vil påstå at tematikken kan kjennes ut som mye klassisk tenåringsangst. Men tekstene og frasene som blir skreket og sunget her er ikke i nærheten av det verste denne type metal har å by på og jeg vil påstå det er en modning her fra tidligere utgivelser. Kan det tidvis låte noe sytete i utførelse? Ja. Men veier energien og innsatsen opp litt? For undertegnede så gjør det det. Fordi det høres ut som det betyr noe for vokalistene. Hadde de sunget «chocolate, fartbubble, fartbubble, you’re mom is a whore, I love twinkes cuz my teeth hurt» hadde de kjentes kun tåpelig ut. Men de har faktisk tekster i låtene såpass velskrevet at undertegnede gir dem tvilen til gode og tror de mener det de sier. Er det undertegnedes favorittlyrikere i musikkverden, ikke i nærheten, men jeg respekterer uttrykk som ikke høres ut som idioti.
«Banale Riff». Banal betyr dagligdags, betydningsløs eller forslitt. Det skal mye til for å revolusjonere metalriffgamet. De aller fleste chuggachugga-riff og fine plimpremelodier har blitt gjordt tusen ganger før. Slik har det nå blitt. Å forvente en revolusjon i riff blir for meget, men låter mye av det stivt og ut som noe man har hørt utallige ganger før? Ja. Kunne de tenkt litt utenfor boksen? Ja.
Til tross for hvor klisjefylt og banalt det måtte låte så låter «RAIN SOAKED PAVEMENTS & FRESH CUT GRASS» svært gjennomført. Det er tight, stemningsfullt, er velspilt og har mye nerve. Mener nå jeg.
Men kjedelig… Jeg syntes det er littebitt kjedelig. Om jeg er ærlig. Det er masse jeg anmelder jeg syntes er kjedelig, fordi det simpelthen ikke er min kopp te. Men jeg holder det ikke imot bandet. Det er ikke min jobb. Ihvertfall ikke her på denne fislete lille bloggsia. Jeg skal finne hva jeg mener er de ulike kvalitetene og grunnlaget for den generelle kvaliteten. Helst med litt grunnlag bak det. Ikke bare si at noe er «dårlig», «kjedelig», «kleint» eller «forglemmelig» uten å halveis ihvertfall forklare hvorfor. Jeg finner positivene og negativene så langt det lar seg gjøre.
Gaffa og Henrik sin anmeldelse fremstod litt som feil musikk levert til feil menneske på feil tidspunkt av dagen etter å ikke ha rukket siste nattbuss hjem og man måtte vente 3,5 timer til neste. Og man er sulten. Og alt er stengt. Og man er tom for strøm på mobilen. Og man må litt drite..
Nok om detta nå..
Undertegnede mener at alt i alt så er Halcyon Days sin nye skive en modning fra tidligere album, dessverre ikke fryktelig mye i tematikk, men i ordlegging, musikalske teksturer og skala. Det låter større og de slipper egenskapene dems til å komponere ordentlig fine og melodiøse partier mer løs.
Skiva har en velbalansert miks og produksjon som kler musikken og holder en god standard når det kommer til andre melodiske metalband med denne type kliniske sound og stil. Det låter tight og velspilt og vokalistene gir deg en følelse å servere alt de har av innsats. Dynamikken mellom to vokalister har blitt nevnt i tidligere anmeldelser som unødig ettersom de låter relativt likt, og dette gjelder igjennom hele skiva. Man kan høre differansen mellom de, men det er ikke nok til å forstå grunnlaget for to vokalister, dette fremstår kun som avlastning og fint lite annet.
De kan sies å kanskje være litt trygge på riff-fronten og dessverre ikke har fryktelig mye riff som setter seg på hjernen over lengre tid. Dette kan også ha noe med at mange av låtene ligger i samme tempo og har litt samme grooves. Halcyon days sine sterkeste gitarer på denne skiva er når melodiene åpner seg, ikke de noe generiske riffene som klamrer seg litt for mye til sjanger og ikke våger å kaste seg ut i noe litt mer vågalt.
Alt i alt, ikke fryktelig nyskapende, men godt gjennomført.
+ Miksen og produksjonen
+ Gitarmelodier og teksturer
+ Modning i tekstskrivning
+ Vokalene gir alt de har.
– Noe tematikk kjennes litt mer ut som tenåringsproblemer enn det kanskje er..
– Litt for trygge på riff-fronten. Blir litt for sjangerreint og generisk på stramme vrengpartier.
– Mye midtempo og half-time grooves som gir en repetativ følelse som igjen gir en følelse av mangel på variasjon og dynamikk.
– Ordet «Restless» mot slutten av «Friendship» blir halt ut på aggreverende og irriterende vis. Litt som Tom Delonge når han sier «I»… eller som han sier: «Aaaayyyyyyyyyy».
Råkkfolkscore: 7/10
P.S. Kjære Henrik og Gaffa. Ikke vær fornærmet over vår uenighet. Men spar for guds skyld 1’ern til noen som virkelig fortjener det. Tipper Lene Marlin og Plumbo kommer med en juleskive eller noe i november..
Les gjerne Gaffa sin anmeldelse av skiva og. Det er artige saker. http://gaffa.no/anmeldelse/129387/smertefulle-klisjeer-og-banale-riff/
Vi gir Gaffa og Henrik…. Råkkfolkscore: 2,5/10