«Plis a gutta, slepp mæ inn igjen a..»
Det er noe krampeaktig ved «Bum To Bum». Hank Von Helvete skal fly solo, men har ingen intensjoner om å låte anderledes enn Turboneger. Ihvertfall ikke på denne låta. Låta i seg selv er velspilt og låter bra, men fremstår også nesten som ett trist ønske for at Turboneger skal ringe, si «virru synge rock igjen?, oki, kom ann». Han spiller så til de grader på gamle nostalgiske Turbonegerstrenger at det blir litt trist. Følelsen av at Hank vil tilbake i Turbo kjennes litt overveldende ut.
Men låta fungerer. Det kan hende at Turboneger-fans også trykker denne låta varmt til hjertet ettersom låta inneholder ett ikonisk sound de er kjent og vant med. Og etter forrige Turboneger-skive som kanskje ikke traff alle fans i hjerterota, så får Hank Von Hell trolig litt ekstra godvilje og ekstrapoeng pga av dette.
Undertegnede har dog dette problemet: Turbo kjennes litt halvveis ut om dagen, Hank Von Hell har undertegnede litt på feelingen kommer til å bli litt halvveis, men man vet at Turbo, med Hank, er det komplette. Dette skaper, hvertfall for meg, ei kløe som ikke blir klødd ordentlig. Turbo med Hank er det man vil ha, med alt tullet og drama som følger.
Så i det store og det hele blir «Bum To Bum» en «Hank Von Helvete uten Turboneger-låt», som prøver å låte akkurat som Turboneger. Som da mister noe sjarme pga følelsen av å mangle noe. Akkurat som Turboneger, for noen, mangler noe om dagen. Tony Sylvester er habil og kul han. Men let’s face it. Han ække no Hank. Men Hank ække nok aleine. Ihvertfall ikke på denne låta.
+ Kanon produksjon.
+ Catchy.
+ Velspilt.
+ Hank synger på beste Turbo-vis.
– Prøver for hardt å kapre tilbake Turbo-leiren ved hjelp av nostalgiske trekk og ikke ett snev av egenart.
Råkkfolk: 5/10