Sånn greie greier og en podcast i uka

Attan – End of (Album)

Desperasjon i øs, pøs og lange drag.

«End of» er en solid dose eksplosjoner og utbrudd. Ihvertfall til å begynne med. Bombastiske doser med desperat og nervefylt vokal spys ut med ærlighet og mistanke om at om hovedvokalisten snart skal kaste opp om han pusher det mer. Backet opp av en herlig primitiv huleboervokal som veksler og tidvis har egne langstrekte partier. Denne kontrasten fungerer ikke alltid helt optimalt da kontrasten kan fremstå litt brå på hvordan vokalen er mikset og er så vidt forskjellig. Men på låter som «Black Liquid Marrow» hvor det kjennes mer polert og tilpasset, låter det kanon.

Gitarene er mikset godt med en passende og skitten lyd som ligger balansert i musikken. Bassen låter også panser og ligger akkurat der den bør.

Trommene har desverre en litt lei tendens til å drukne litt inn og ut av miksen. Spesielt skarptromma. Her er det noen frekvenser som krangler litt om plassen. I ett øyeblikk kan skarpen låte fyldig og kanon, mens i andre er den nesten helt borte. Noen ganger fyldig, noen ganger tynt. Og ikke på grunn av spillingen. Kan være ca like grooves, men med relativt ulikt skarpsound. Hvorav den ene er mæget bedre enn den andre. Det som blir spilt derimot. Er plettfritt.

Skiva åpner bombastisk og med raske utbrudd og vendinger. Men når man har kommet seg over midtpunktet snur det og låtene blir lengre og mer atmosfæriske. Her låter Attan mest komplett. Attan kler lange, detaljerike seanser hakket bedre en korte bombastiske låter. Men for en livesetting er det kult med en slik balanse.

Alt i alt så har Attan levert ett solid album med en god appell til dem som liker det «short and brutal» og de som liker det «Long and brutal» og selvom undertegnede mener at vokalbalansen mellom de to ulike vokalstilene ikke alltid glir 100% sammen og at skarpen kjennes litt ukonsistent i volum og fylde, så har Attan levert ett godt stykke spetakkel med mye nerve og trøkk.

+ Miksen er passende.

+ God nerve.

+ Bygger kult opp med mer og mer fyldige og atmosfæriske låter fra midten og ut.

+ Når vokalbalansen og vekslingene sitter, så er det kjærkomment og tøft.

+ Velspilt.

+ Hovedvokalist presser seg så til de grader at det kjennes vondt ut. Raft.

– Skarpen kjennes litt for ubalansert ut. Noen ganger fantastisk, andre ganger tynt og druknet vekk i miksen.

– «The Burning Bush Will Not Be Televised» er ett eksempel på hvordan de to vokalene ikke alltid treffer spikeren på hodet med hvordan det veksles. Her låter det også litt som om vokalene er dynamisk og volummessig justert litt for ulikt til at det flyter fint i hop i miksen. Huleboervokalen kjennes hakket høyere ut og skaper en litt snodig ubalanse.

Råkkfolkscore: 8/10