Next Life Evolution.
Det som kommer til å oppleves som en ny knoke i ansiktet, utenom de velkjente slagene i ansiktet fra tidligere releaser er vokalen. Den dype brutale vokalen. La det være sagt. Den er brutal. Som en slags lo-fi George «Corpsegrinder» Fisher (Cannibal Corpse). Det kan kjennes uvant ut i starten. Men etter litt faller det på plass. Meget på plass. Det har jo forekommet vokal i Next Life før, blandt annet live, men en så helhetslig opplevelse av Next Life sin ikoniske og progressive form for elektronisk metal med vokal er det premiere på. Og det låter knallhardt og er ett element undertegnede ønsker hjertelig velkommen.
Mini-albumet låter hakket mindre fyldig ut enn undertegnedes favorittalbum «The Lost Age»(2009) og hakket mindre ambisiøst enn «Artificial Divinity»(2011), men har til gjengjeld en ny spenning ved seg grunnet vokalen og en kul litt mer nedstrippet feel som låter klart og passende.
Alt i alt ett nytt stykke godt håndverk fra en fantastisk artist. Dette er en kul vending og en evolusjon undertegnede ikke helt så komme.
+ Miksen og produksjonen er tørr, hard og kul.
+ At det nå har kommet ett nytt element i form av en hyperbrutal vokal fungerer godt.
+ Den litt nedstrippede og brutale feelen kan gi en bredere appell i metallmiljøet.
+ Som med tidligere utgivelser, så er det fascinerende godt programmert og produsert. Selvom man forventer at det er tidvisk hektisk og vekslende, er man aldri forberedt på det som er rundt neste hjørne. En slags forutsigbar uforutsigbarhet Next Life har som er unik.
– Første låt på minialbumet er kanskje ikke den låta som undertegnede hadde brukt som introduksjon til Next Life med vokal, den kan være en utfording første og andre gang man hører på den. Ikke nødvendigvis den låta hvor vokalen er lettest å fordøye. Samtidig som det er første introduksjon til vokalen på albumet.
– Noen vil kanskje savne ambisiøsiteten, detaljelagene og storslagenheten fra forrige album.
Råkkfolkscore: 8,5/10