Sånn greie greier og en podcast i uka

Azfalt – Døråtte (Singel)

Svært fordøyelig jazz for rockere.

Oki. Ja det står singel, men det er egentlig to spor, men det ene fungerer som intro. Dette irriterte litt egentlig, fordi den overgangen blir ikke så smud når div medier velger å gi en liten stopp i lyden når overgangen mellom sporene skjer. Burde bare klinka til og hatt alt i samme spor. Dette er musikk som krever litt tålmodighet uansett, så det hadde ikke tatt skade av å ha blitt sammen til ett spor. Eller utelatt. Låta er sterk nok til å stå på egne ben.

Musikken i seg selv er litt i Jaga Jazzist og mye mildere enn Shining territoriet, men svært lett å fordøye med en meget god miks. Rocka jazz (sjangerbetegnelser er slitsomme) blir vel greia å kalle det. Det groover tøft og er mykt som silke i det sporet river deg fram og tilbake mellom det søte og det raffe. Det er instrumentalt, men aldri kjedelig, men en hel skive bør kanskje ha noe mer variasjon i temaer. Men man hører at dette er folk med peiling, så bekymringen for det er mæget liten. Peiling, som i skolepeiling… Men uten at det låter pretensiøst, overprodusert og for matematisk.

Alt i alt, velspilt, groovey og lett og fordøye, til tross for å kanskje være en sjanger som utfordrer.

+ Kanon miks og produksjon.

+ Velspilt som fy. #peiling

+ Instrumentalt, men aldri følelsen av at noe, som for eksempel vokal, mangler.

+ Solid lengde.

– Intro sporet kjennes unødig ut på ett vis. Spesielt som eget spor. Sikkert en historie bak, men har lite å si når man ikke veit den sa folk og slo seg i panna.

Råkkfolkscore: 9/10