Herlig melankolsk cocktail.
Plateselskap: Usignert
Studio: Egenprodusert
Bak spaker og knotter: Egenprodusert
Artwork: Trygve Heivang(Foto)/Benjamin Hagaas(Design)
What The Five Fingers Said To The Face sin nyeste 3-spors EP er schizofren og trippy. Det vris og vrenges, knas og dras i mange retninger. Alt fra clean, uskyldig vokal til brutale huleboerbrøl. Fra fine cleanpartier med delay til forvrengte disharmonier. WTFFSTTF (andpusten etter å skrive forkortelse) viser utrolige mange sider av seg selv på disse 3 låtene og låtene er genuint godt håndverk. De låter hele tiden som samme band, til tross for mye stilforandringer i musikken. Låtene er melankolske, varierte og følelsen av å ikke helt ane hva som kommer rundt neste sving er rett og slett magisk. Litt Deftones, litt Neurosis, bittelitt Mars Volta og bittelitt Faith No More.. samt masse, masse annet. Men mest egenart.
Lyden er det som trekker festen litt ned. Miksen låter samlet og det er ett tydelig lydbilde. Men følelsen av å ikke bruke stereovidden sin godt nok gir en følelse av at musikken ikke omfavner deg, men er foran deg litt sentrert. Som om man sitter ved ett bord og musikken kommer fra en cd-spiller på bordet foran seg. Satt på spissen. Og med så brede strøk som bandet maler med, så føler man at dette blir en litt uheldig kombinasjon. Så miksen blir den største utfordringen å komme forbi for å kunne virkelig drukne hen i EP’ens melankolske stemning.
Alt i alt. Fantastiske låter som dessverre ikke trøkker og trekker lytteren så godt inn i låtene som de kunne gjort med en sterkere og mer polert miks.
+ Velkomponert.
+ Stemningsfullt.
+ Godt spilt.
+ Variert, viser ett bredt spekter av stiler uten å miste kurs.
+ Egenart.
– Miks som ikke er så god som den kunne vært.
Råkkfolkscore: 8/10