Sånn greie greier og en podcast i uka

Håndgemeng – Motorcycle Death Cult (EP)

 

BLS-ish med gritty stonersound og skranglete hardcorevokal.

«Motorcycle Death Cult» har mye bra gående for seg. Det er groove-catchy og lett å fordøye.  Det låter som en krysning av Down og Black Label Society med ekstra gritty sound og en litt mer hardcore punkete vokal som til tider er veldig selvsikker samtidig som det vakler en hel del. Det vokale har mye følelse, men er lite raffinert og finpusset. Det kan få låtene til å føles noe rotete.

Riffene er i southern sludge gata med snev av litt bredbeint Zakk wylde cheesyness (minus en milliard pinched harmonics i sekundet og chorus). Det er velspilt, tight og groovey. Ingenting er spesielt nyskapende eller originalt, men helheten fungerer godt.

Førstelåta er meget sterk, men deretter synker intensiteten og trøkket på ett vis. Kanskje de burde kostet på seg en skikkelig stomper på slutten for å runde av hakket sterkere.

Miksen er grisete, men dette kler låtene. Vokalene kjennes dog tidvis noe udynamisk mikset ut og kjennes ut som det varierer litt for mye i volum.

Alt i alt er dette 3 låter som kanskje burde vært del av en større pakke, for når de er ferdig kjennes det ikke ut som det har rundet av på ett vis. Sistelåta kjennes ikke ut som ei god sendoff og det kjennes ut som en åpning av ei skive som mangler de 5 neste låtene.  Håper på en mer fullstendig pakke neste utgivelse.

+ Den instrumentale miksen er kul og skitten.

+ Velspilt.

+ Lett å fordøye. Hue går.

+ Vokalen gir alt.

– Vokalen, til tross for å gi alt, blir noe rotete og uraffinert. Noen flere takes for å stramme opp og balansere intensitet hadde ikke vært dumt.  Følelsen av one-take-timberlake uten å fungere optimalt.

– Vokalmiksen er også noe udynamisk og ubalansert.

– 3 låter som føles ut som starten på ei skive. 3 gode åpningslåter på ei skive. Men kjennes litt ut som en brå og vag slutt for en EP.  Det starter hardt, dabber av litt og plutselig er det over.

Råkkfolkscore: 6,5/10