Sånn greie greier og en podcast i uka

Monalia – Coming Home (Singel)

Vakkert, men gir seg for tidlig.

Plateselskap:?
Studio:?
Bak spaker og knotter:?
Artwork:?

Monalia flyter avgårde med en vakker indie pop-rock låt som virkelig tilspisser seg 2:34.  Låta tar en svært smakfull 180 og blir til ett helt annet beist. Men så er det slutt. Altfor brått. Altfor plutselig. Ett par sekunder med groovey og svært smakfull evolusjon i låta som plutselig er over før det fikk kommet ordentlig igang. Skuffelsen er sterk. Kjennes ut som bandet feiga ut. Det kunne lett vart lengre. Men det kjennes ut som teppet blir dratt vekk under en. Og det er verken kult eller spenstig. Det er bare kjipt. Denne låta kunne vært noe magisk. Kunne utviklet seg til ett vakkert tohodet beist. Men nei.

Hvorfor? En søken etter kommersiell radiotid? Frykt for å være for røft? Vanskelig å vite, men desto vondere å høre på. Magien ble knust. Skuffelsen ligger latent. Rart å tenke på at det faktisk er mulig å ødelegge en låt med ett bra parti. Det fremstår mil unna logisk. Men dette har Monalia klart.

+ Kanon miks.

+ Velspilt.

+ Stødig og vakker vokal.

– Når låta begynner å bygges opp som ett vakkert korthus ca 2:34, blåser bandet selv ned hele korthuset og man sitter igjen skuffet og utilfreds. (Noterer at undertegnede har hørt både Radio Edit og Originalversjonen og problemet er det samme.)

Råkkfolkscore: 5/10