Sånn greie greier og en podcast i uka

Rock’n’Kromvoll #1

Godtfolk og Råkkfolk– det ene utelukker slett ikke det andre: Takk for muligheten til å skravle enda mer om det jeg er mest glad i – skitten og god rock’n’roll! I motsetning til når jeg flesker meg på snøbrett, foretrekker jeg å lande adskillig hardere hva musikk angår. Og når det nå en gang skal debuteres, the cherry skal poppes – be gentle, folks – så er det vel naturlig å begynne med den aller viktigste og mest formgivende plata jeg har i samlinga:

«Now I Got Worry» av Jon Spencer Blues Explosion.

Jeg var vel rundt 16 år gammal da jeg svingte innom Tiger en gang på slutten av 90-tallet for å kjefte på Camillo og Jørgen bak kassa, og forlange en forklaring på hvorfor i hælvete de ikke var på legendarisk konsert på Blitz kvelden før. «Nix, så Jon Spencer Blues Explosion på Rockefeller i går. Ute med ny skive, sjekk ut». Så sagt, så gjort – aldri vært av det langsinte slaget. Derimot relativt dævhørt, så Discmanen var som vanlig skrudd på full guffe, vindaloo, 11, helmax Egon. Verden skulle aldri bli den samma …

Plata begynner med et hælvetes primalskrik, tilfeldig avbrutt/ kutta, litt som pønkera syns var raft med pickup-velgern for hakkete effekt, med en nærmest hiphop-aktig rytme, som også hørtes som den var spilt inn gjennom en gammal telefon. Resten er vanskelig å beskrive, men husker jævla godt at jeg falt ned på to konklusjoner:

1. Jeg opplevde nettopp at noen ga meg fingern gjennom headsettet

2. Jeg hadde finni noe som var mye mer pønk enn pønk. Vært blodfan siden, og ingen artist eller plate har vel i størrre grad forma uttrykket som jeg og min australske makker i Quarter Wolf holder på med.

Herr Spencer har ofte sagt at rock’nroll skal være noe weird, farlig og sexy. Det kombinerer han elegant (???) i teksten på en av platas virkelig høydare, Wail: «I’m always feeling messed up You’ve got to put me right there in the hospital Ow, sexy monkey Get down, got to get all the way You got to help me» Forståsegpåere hyller som regel «Orange» som det store høydepunktet, men treig som jeg er, var det altså neste skiva som skulle bli den store. Det at jeg synes side A er mye bedre enn side B er vel bevis på at jeg tar feil. Men samma faen. For å si som Judah Bauer i nevnte intro: Ææææææææææææææ-ææ-ææ-ææ-ææ … æ …

For Fans Av: Punkblues, paved the way som det heter på godt norsk for The Bonnevilles, The Black Keys, etc. (Band som begynner på The …? ) Eller for fans av snål 90-tallsmusikk, typ Mudhoney, Sonic Youth, etc.