Kategorier
Albumanbefaling Rock'n'Kromvoll

ROCK’N’KROMVOLL #3

MC5  «Kick Out the Jams» (1969)

NB! Dette har du nok hørt, men stay tuned for en bråte funfacts om plata fra Marerns hukommelse lenger ned!

– Du veit hvor de har tittelen «I Can Give You Anything» fra? Det er nemlig et band fra Detroit det er på tide at du sjekker ut …

Slik slutta forrige innlegg, om min oppdagelsesreise gjennom rockens andre stopp hos norske Cato Salsa Experience.

Svaret på dette spørsmålet er legendariske MC5! De hadde nemlig en knakandes fet cover av bandet Them og deres «I Can Only Give You Everything» – noe jeg mange år senere skulle se fremført av høyt aktede og dypt savnede garasjerockhelt Frode Skjold sammen med The High Octane Boys på 50-årslaget til Jostein Hestøy.

But I digress …

Å anbefale en så elementær plate er nærmest poengløst, de fleste rockere har et forhold til den. Men likavæl, la oss sparke syltetøyet ut, og åpne dører inn. Kick Out the Jams, motherfucker!

I likhet med Wayne Kramer og co. i det legendariske bandet fra Detroit på slutten av 60-tallet, var overgangen fra tenår til tjueår alt annet enn rolige og harmoniske for min del. Voldsomme oppturer og nedturer – ikke minst musikalsk.

For min del ble pønkdrømmen knust da mitt eget Boomtown ble oppløst altfor tidlig (gjenoppsto seinere uten meg som FANT – jævlig bra band). To av medlemmene og jeg starta Kryptonics sammen med fotograf og SG-trubadurix fra Sykkylven, Øystein Klock. Plutselig var det mer gøy enn noensinne. Utafor øvingslokale var det meste i livet kaotisk, men mellom oss fire på loftet ved siden av kulturkirka, ble det bare mer og mer moro å leike seg med nyinnkjøpt Rickenbacker.

Jon Spencer og Cato Salsa hadde lagt lista, da Kongsberg-Christian lånte meg «Kick Out the Jams» av MC5. Til tross for at jeg i min ungdoms arroganse hadde en iboende skepsis til band med mer enn fire medlemmer og vokalist som «bare» sang, var jeg solgt umiddelbart. HER snakker vi vanvittig energi og rockeepos av rang.

 I wanna hear some revolution

Introduksjonen på plata fra bandets spirituelle rådgiver J.C. Crawford – selvsagt hadde de en sånn – er verdt kjøpet i seg sjøl.

«Brothers and sisters, I wanna see a sea of hands out there. I want everybody to kick up some noise. I wanna hear some revolution… Brothers and sisters, the time has come for each and every one of you to decide whether you are going to be the problem or whether you are going to be the solution! You must choose, brothers, you must choose. It takes five seconds – five seconds of decision, five seconds to realize your purpose here on the planet. It takes five seconds to realize that it’s time to move, it’s time to get down with it! Brothers, it’s time to testify. And I want to know – are you ready to testify? ARE YOU READY?!? I give you a testimonial. THE MC5!”

Denne introduksjonen har jeg seinere hørt før Honningbarna gikk på scena begge gangene vi har spilt på festival sammen, så godt mulig noen kjenner den igjen derfra og.

Opsann, her sklir det ut igjen – hvor var vi? Å jo …

«Kick Out the Jams» er altså en liveinnspilling fra MC5s stamsted i Detroit, riktignok spilt inn over to dager, og med vokal overdubs lagt på i huset deres – også kjent som The White Panther House i Ann Arbor – der en viss Iggy Pop også var stamgjest, etter å ha takka nei til å spille trommer for MC5.

Etter introtalen, fyres coverlåta «Ramblin’ Rose» i gang, med gitarist Kramer på vokal – og ikke bandets høyst sjelfulle Rob Tyner. Hender seg vi covrer samma låt som åpningssporet sjøl med QW -da med en viss halvsjenert australier med høyst ufrivillig lead vocals.

Filosofien var ifølge Kramers selvbiografi fra i fjor, «The Hard Times», at de sjøl visste de var verdens beste liveband – men hadde null og nix tru på seg sjøl som studiomusikere ennå. Så hvorfor ikke begynne i feil ende med en liveskive?

Resultat er historisk – konsekvensene fatalistisk.

Se gutta på høyden i dette fantastiske klippet – fy faen …

https://www.youtube.com/watch?v=74jS3dW0DtE

FUCK YOU – Punk og umiddelbar fare for sår rumpe 

Ordet «Motherfucker» i tittelsporet skulle koste dem dyrt. Bandet sjøl hadde planlagt å la en sensurert førstesingel av tittellåta gå sin seiersgang, så plata var garantert suksess når det ble sluppet med nevnte banneord intakt. Dermed blei det bitter stemning da plateselskapet Elektra pusha ut plata for tidlig.

Det tok ikke lang tid før bekymra foreldre ringte ned plateselskap og butikker og krevde skiva stoppa. Favorittplatesjappa til bandet boikotta dem, og MC5 med sin kontraktfesta, totalt kreative frihet i hånd, svarte med å ta ut en svær FUCK YOU-annonse – signert Elektra Records.

Dermed var hælvete – og nedturen i gang. Bandet skulle gi ut to studioskiver til på Atlantic mener jeg å huske det var, før bandet ble oppløst og Wayne Kramer gradvis gikk fra å være rockestjerne til innbruddstjuv og narkodealer – som han også sona flere år i fengsel for.

Mens han satt inne, leste han en dag i Billboard Magazine om hvordan han ble kreditert som opphavsmann til en mystisk, ny sjanger; «Wayne Kramer – the father of Punk». Artikkelen måtte han umiddelbart skylde ned i dass. Ordet «Punk» i fengsel var nemlig ensbetydende med fritt vilt, dusjing som ekstremsport – og garantert og sårt rasshøl …

I år er det 50 år siden plata ble gitt ut. Fortsatt går den sin seiersgang på spellern i ulvehiet til undertegnede. Jeg er nok litt enig med Kramer når han sier at settet ikke er perfekt, litt «top heavy», som han sier i boka si, i det de fyrer av det råeste materialet med en gang – men så er det jo gjerne i det klønete og uperfekte at det flotteste befinner seg.

Jeez, nå må jeg avslutte før det sklir ut i sentimentalitet og klisjeer.

Neste kapittel: Marern er fortsatt i utgangspunktet ikke spesielt glad i band med særlig mer enn fire medlemmer, og pusher nå 30 – og er i ferd med å oppdage at det finnes en annen kvintett som for alvor skal bli den siste, store åpenbaringen. På Last Train …

For Fans Av: Alle som elsker rock. Period!!!