Sånn greie greier og en podcast i uka

Sign Language – Plutonium (Singel)

Superambisiøst og skrullete på en god måte, med en spesiell miks, på en dårlig måte.

Plateselskap: Info ikke oppgitt
Studio: Info ikke oppgitt
Bak spaker og knotter: Info ikke oppgitt
Artwork: Info ikke oppgitt

For det første. Låta er en skrullete affære. For det andre, miksen av låta er en enda mer skrullete affære. Men låta i seg selv er kul. Eksperimentelt som en blanding av Michael Jackson og Queen med ett tonn cheezy musikal-feel. Ikke for alle, men hvor ambisiøst det er, er magisk. Vokalen er ikke den sterkeste på egen hånd, men sammen med de enorme lagene med koringene låter det kanon. Det hele har noe ekstremt teatralsk ved seg, ala Meat Loaf, men der stopper likhetene.

Miksen er låtas aller største svakhet. Det fremstår som den er mikset av noen som kun har mikset de partiene hvor lydbildet er størst med mest partier og latt alt annet være urørt. Dynamikken i låta er enorm, men hvordan ikke miksen følger denne dynamikken er skrekkelig.

Alt i alt er dette en låt som er musikal/revysprø og cheezy, men skal ha kredit for sitt ambisiøse nivå. Desverre er miksen horribelt udynamisk. Det er synd. Når det er såpass storslagent, bør det låte balansert og solid.

+ Godt spilt.

+ Magiske koringspartier.

+ Ambisiøst.

– Hovedvokalen er noe vaklende.

– Miksen låter kun kanon når alt er på 10. Når det roer seg eller noen elementer forsvinner, blir det skrekkelig ubalansert.

– Intro og outroeffekter som er høyere en selve låta er ikke så taktisk.

– Gitarlyden er ganske skranglete og platt.

Råkkfolkscore: 5/10