Sånn greie greier og en podcast i uka

ROCK’N’KROMVOLL #5

Kosmik Boogie Tribe: Balls, Bullets and Blues

 

Den siste, store … største …?

Hvem skulle tru at den siste, store oppdagelsen skulle være på stampuben sjøl? Vel, jeg kunne vel gjetta det – men likavæl …

Over ti år er gått siden handlinga i forrige post. Marern er blitt litt tyngre, men bryr seg fortsatt utelukkende om surf, snow, skate og rock’n’roll. Jeg våkna fra en voldsom blackout en vinterdag i 2012. Hadde jeg vært på Crossroads? Var det ikke to jævla bra band der; The Devil and the Almighty Blues, og det der andre med det rare navnet … Åssen var detta Google og Fjasbok? Aha! Kosmik Boogie Tribe, ja. Med K? Ok …

Det er i dag på dagen sju år sia Quarter Wolf spilte sin første konsert, da vi headlina på Skuret (R.I.P). Jeg var nok – i kjent stil – full av hubris, voldsom sjøltillit og ditto tilfredshet da jeg tenkte jeg fikk skrive til detta bandet som jeg mener å ha registrert var ganske bra på Crossroads. Jeg sendte en melding til Facebook-profilen som het Kosmik Boogie Tribe (tror det var gitarist Morts egen den gang).

Husker ikke helt, men trur innsalget var no sånt som at «vi er jævla bra og drar masse fine damer på konsert». Ikke godt å si lenger, men han svarte nå en gang at vi godt kunne få spille support i mai på Last Train.

Selvfølgelig sa vi ja – å spille på Last Train var jo egentlig the End Game for meg og Paul. Føltes egentlig litt tidlig å skulle nå målet på gig nummer to, men kanke si nei til detta. Jeg gleda meg, og valsa cocky som få inn på den mytiske puben i Universitetsgata, pryda med legendariske konserter på vegga. Jeg har selvsagt vært her hundre ganger før, men aldri på scena. Mener å huske Paul og jeg blei sittende litt, før en heller rusten og sliten, hvit van ruller opp på fortauet utafor …

Ut hvælver en fire karer som ikke er spesielt pratsomme, men hyggelige nok. Med åpenbart gjennomarbeida rutine og erfaring, rigges det fort og gæli opp på scena, og lydsjekken settes raskt i gang.

Den opplevelsen glemmer jeg aldri – en voldsom knyttneve i magan, et sted mellom solar plexus og egoet – som krympa momentant! Aldri før, eller etter, har jeg følt meg så grundig satt på plass på en soundcheck. Jeg fikk rett og slett prestisangst av det jeg hørte. Hva faen var detta for no?

Min australske makker Paul hadde hørt lignende fra sin tid i Melbourne, men boogie-infusert ozzypunk, med kjente nikk til og drypp av skikkelig gammal blues? Blir fortsatt skjelven av tanken. Og så til de grader upretensisøst!

På sistelåta på settet – mener det var «That’s What Mama Said» av Coloured Balls – gikk til og med vokalist Thomas Brenna av scena og tok en avslappa røykepause utafor vinduet, og overlot showet til Morten Mormone – nå kjente jeg’n så klart igjen fra The Mormones – som allerede da overbeviste meg om at jeg hadde finne en ny favorittgitarist.

Men, ja – etter at de var ferdige med sin soundcheck går det noen timer, og vi går på scena – og spiller vår aller, aller dårligste gig noensinne. Skylder ikke på noen andre enn meg sjøl, men at jeg hadde fått tidenes mest «humbling experience» tidligere på dagen er det ingen tvil om.

Hmmm … deadline-monsteret sørger i kjent stil for at dette sklir ut, så får kjappe meg her.

Plata, ja!

Den er forlengst gått ut av trykken. Og det er langt fra deres beste, da det jo var den første, men «Let’s Go to Woody’s» står fortsatt som en klar favoritt for meg. Allerede denne aftenen på Last Train i 2012, erklærte jeg at dette måtte være Norges beste band. To plater og ditto bandmedlemmer seinere, er jeg hellig overbevist om at de faen meg er VERDENS beste band!

Og for et band! Magne Vannebo på trommer, kjent fra en drøss fete band, for tiden ungkar (?) og Spellemann-aktuell med The Good, The Bad and the Zugly.

Det samme er Eirik Mehlstrøm, som spiller gitar i både GBZ og etter nevnte debutplate, også i KBT. FOR en gitarist! Soloen på «Pablo Was Here» på sisteskiva … jeg sier ikke mer …

Thomas Brenna, kjent fra Lonely Kamel – et hinsides fett band – har vel i min bok den aller, ALLER største stemmen av norske rockevokalister.

Vegard Strand Holthe, også fra Lonely Kamel og El Cuero, har tatt over på bass, og spiller noen helt utrolig fete bassslinjer – hør bare oppbygninga på «Creatures of Habit», første låta på det siste albumet deres.

Og Morten da … Hva skal man si om Morten Lunde som ikke er sagt fra før. At vi bonda over at han har en fet, grønn t-skjorte fra Nicaragua, kanskje? HAH! Jeg fant en original vinkling likavæl! Men uansett; Morten er selvsagt kjent fra The Mormones, Young Fogertys, Shit City, og som vokste opp som bassist i en årrekke med selveste Backstreet Girls. Relativt stille lillehamring som lar gitaren gjørra jobben. Og som sagt – det finnes ingen bedre på akkurat det i min bok. QW-Paul pleier ofte si at det han synes er så rått med måten Morten speller på, er at han legger inn litt luft i soloene og riffa sine. Skjønner nok av detta til at jeg må si meg enig.

Fy faen. Igjen – for et band!

Det er altså sju år sia jeg så dissa for første gang. Siden den gang tror jeg du kan telle antall konserter i Oslo som jeg har gått glipp av på én hånd –om så du heter Cato Zahl Pedersen!

Så sjekk dem ut, platene blir som sagt bedre og bedre, fjorårets «We’re Not Here to Fuck Spiders» var lett det beste som er gitt ut dette tiåret. Men dissa innlegga mine handler jo om oppdagelsesferdene gjennom rockens deilige verden.

Når du som jeg skjønner at dette er noe du må få med deg live, så kom bort til meg, gi meg en klem, og en sjanse til å si «hva var’e jeg sa!?».

Jeg er lett å finne selv om du ikke veit åssen jeg ser ut. Jeg er han som står med en øl i begge henda på første rad og venter på bandet, han som synger med på alle låtene, og som får tårer i øya når Thomas brøler «In front of stage with beer in hand – and out came the band …»

Fy faen – Kosmik Boogie Tribe – I Love you! …

That’s it, that’s all, folks – nå har du vært gjennom Marer’ns musikalske oppdagelsesferd fra og med 1996 til i dag. Nå veit du hvem vi i Quarter Wolf har stjælt mest av, og håper vi ses på Last Train på lørdag når vi har releasefest på «DIY» – vårt første album sia 2013. Ellers ses vi garantert på neste KBT-konsert. Let’s Go To Woody’s/Last Train/ Felix/ R.I.P.!

Passer for deg som liker australsk 70-tallsrock, Backstreet Girls, Endless Boogie, og høy, gitarbasert rock.