Sånn greie greier og en podcast i uka

JØRNBEFALING #2

JAWBREAKER – DEAR YOU

Skandale! Skriver om Jawbreaker og velger å skrive om “sellout”-skiva Dear You og ikke 24 Hour Revenge Therapy eller for eksempel debutskiva Unfun. Ja, fordi jeg liker den bedre enn de andre. Dette er den siste skiva, og den eneste på et majorlabel, de ga ut før de la på røret, og etter min mening den beste skiva de ga ut.

Men meningene er delte, og da de signerte med DGC Records – som eies av Universal – i 1995 var det ramaskrik uten like og et kollektivt punkehylekor bokstavelig talt snudde ryggen til Jawbreaker (folk stod med ryggen til eller satt på gulvet under den siste turnéen de gjorde. Rasshøl hele gjengen). Vokalist Blake Schwarzenbach hadde slitt med polypper på strupebåndet i lang tid, noe som ga han den karakteristiske raspete vokalen men som også truet med å ende hans vokalkarriere, så han opererte dem bort før innspillingen av Dear You og ga dermed hele albumet et mye mykere lydbilde. Skal også nevnes at de brukte produsenten fra Green Day’s Dookie, og de to sammen brukte mye tid i studio for å fremheve vokalen, rense opp gitarsporene og gjøre trommene mer hørbare. Ikke sœrlig punk på den tiden, men Dear You står igjen som en bauta i det som kan kalles poppunk/emorock/punkrock. Accident Prone, I Love You So Much It’s Killing Us Both, Sluttering (May 4th) og “singelen” Fireman står ut som de sterkeste sporene, men hele albumet forteller historien om en frontmann som ville gjøre bandet mer tilgjengelig, bandmedlemmer som ryker i tottene på hverandre, en fanbase som ikke ville ha noe med bandet å gjøre, og det som skulle bli slutten på en av de råeste bandene California har gitt oss.

Etter intens krangling og uenighet innad i bandet ga deg seg kun et år etter de ga ut Dear You, rett etter å ha avslutten en turné med Foo Fighters i 1996. Men punkrockens Gud har smilt ned på oss og Jawbreaker er for tiden på sin første turné på 23 år, og undertegnede skal se dem i London i slutten av april. Mirakler skjer!

For fans Av: Angstfylte tekster, sterke følelser, knallfete melodier og man er dritlei Green Day og Fall Out Boy.