Småslitne og slappe tuslet Eric og Eirik rundt på Inferno dag 3. Minner om at podcasten fra dag 3 er ute nå!
Første bandet vi så var Acârash. Noe ustødig og generisk black metal. Trommene var noe ustabile som gjorde at helheten lugget litt blandt. Det som var snodig for oss var at når det var noe som vi hørte som kan anses som teknisk utfordrende å spille var det på sitt tighteste, mens når trommene var fire flate, så virket det mer vaklende. Acârash manglet det lille ekstra for å imponere to gretne gamle karer, men publikum virket fornøyd på en relativt stappet John Dee.
Neste på lista var Impaled Nazarene. Noe som kjentes ut som grindcore med eksepsjonelt finsk fremtoning. «Are we drinking Norway? Are we fucking drinking!? Motherfuckers!!!». Ble ett slags rølpete partygrindcoreband. Noe slirk og slark, men kul energi.
Avast var bandet som imponerte mest denne dagen. Med sin blanding av post-rock og black metal hørtes det storslagent, vakkert og brutalt ut. Avast gjorde seg utvilsomt fortjent til en plass på Rockefeller neste gang de skulle snuble innom Inferno. Lydbilde er grandiost og stort uten å bli cheezy på noe vis. Rett og slett en maktdemonstrasjon. Mæææææget solid.
Gaahls Wyrd leverte fra øverste tekniske hylle spillemessig, men vi følte vel strengt tatt at det var noe generisk og manglet noen friske variasjoner som kunne løftet det noen hakk. Følelsen av at det skorta på kreativiteten og absolutt ingenting annet var noe kjipt. For flinke som faen, de var dem.
Taake var ett frisk innslag som også ble en konsert høyt oppe på vår liste. Med en god variasjon leverte Taake solide riff og god energi. Definitivt ett av bandene vi kommer til å huske fra festivalen. Fint at de også la alt det «nazispetakkelet» fra seg ved å spille en låt som de kalte «Fuck You Nazilover». Da er vel spiker’n i kista for det der, Rockefeller fortjener kudos for å ikke ha nektet dem å spille og Talib Kweli kan ta seg en bolle. Gjerne en tørr en med gamle rosiner.
De låtene vi så av Bloodbath var en kul blanding av death og trashmetal som var catchy og tungt. Hadde det ikke vært for at vi var gamle gubber som ville hjem og legge oss, så hadde vi fått med oss mer enn de 5-6 første låtene, men det låt kult , hadde en fet energi og var underlig nok det eneste bandet hittil med en frontmann i dress. Pur klasse.