Dette er ett bilde av Led Zeppelin. Ingen i Norge er Led Zeppelin. Band som Led Zeppelin hadde andre krav og standarder. Men burde noen standarder gjelde alle?
Den følelsen. Man går ut av bilen etter å ha kjørt i timesvis. Man har møttes opp på øvingslokale tidlig og trolig venta på han ene i bandet som er treig. Man har losset og bært. Bilen stod et godt stykke unna, så man måtte bære alt utstyr et godt stykke. Kilo etter kilo med utstyr som er gøy å spille på, men noe jævla dritt å bære på.
Man står og ser på utestedet, baren, cafeen, ungdomsklubben, kulturhuset, rockeklubben eller hvor enn man har kommet. Man går inn og får kontakt med en person som jobber der. Personen vet knapt at et band skal spille og virker ikke ett sekund imøtekommende og er lite snakkesalig.
Bæresjau nummer to er igang. Lydmann har ikke kommet, han er «forsinka eller noe». Det siste dunket av et kjøleskap av et basskabinett på scenen. Man spør personen bak baren, skranken, ved bordet, på kontoret eller lignende hvor backstage er. Man får beskjed om at det ikke er noen backstage. Men det går ann å legge litt ting i et bøttekott ved dassen. Døra kan ikke låses.
Magen rumler. Man spør om det er noe sted man kan få seg noe mat… Dette blir da sagt i håp om at stedet kanskje har mat og spanderer ei litta «ettellerannet» på bandet. Man får til svar at det er en Kiwi 20 minutter ned gata. Og man kan låne ovnen om man vil lage seg en grændis eller noe.
Da dukker lydmann opp. Bare å drite i den maten gitt. Lydmannen som kommer pleier ikke jobbe der, så han vet ikke helt hvor ting ligger. Ting tar tid. 45 minutter blir til 1 time og 45 minutter. Om ikke mer.
Man spør om det er noe øl å få. Joda, det er det vel. Koster 65 kroner istedet for 85 kroner. Rolige 20 kroner avslag. POW!
Konserten er gjennomført og oppladningen til bæresjau nr 3 er godt igang. High fives sitter løst fra de oppmøtte. Men man er fortsatt jævla sulten.
Redaksjonen har hørt mye historier i denne gata når vi nå har snakket med ca 150 band.
Norge har en rekke spillesteder og små vannhull man kan få riffet seg ut på. Er man et mindre band så har man trolig ikke raider. Det blir kanskje for breialt å kreve ditt og datt når man i utgangspunktet bare er glad for å få spilt. Og hvor er grensa? Hvor mye blir for mye å be om om man først skulle prøvd seg på å «kreve» litt for å spille. Og fortjener man mindre om publikum blir glissent?
Her er noen tanker vi har om en universell standard for steder som har band på besøk. Uansett hvor små banda burde være. Mange av disse punktene er selvfølge på noen steder og kan tenkes urealistisk på andre. Av utrolig cheesey og herlig grunner kan vi kalle dette for…
RÅKKFOLK-STANDARDEN
- Alle steder som skal ha band på besøk er pliktige til å promotere for konserten på alle mulig plattformer i god tid og over tid fram til konserten.
- Ett trygt rom for oppbevaring av ting. Skal være mulig å låses. Backstage om man virkelig vil vise kjærlighet, men er ikke ett must så lenge man har et sted å oppbevare klær, utstyr bagger osv trygt.
- Om stedet krever penger for at man får spille der, skal de ha egne folk til billettsalg.
- Punktlig lydmann som har godt kjennskap til lokalet og utstyret. Vikarer bør ha så og si samme oversikt.
- Om det så bare er ett kneipbrød og to typer pålegg og noe frukt, så tilby mat av noe slag. Bedre med noe enn ikke noe. Eventuelt få til en deal med en restaurant i nabolaget.
- Ølbonger. Det er såre enkelt. Man har forståelse for at banda ikke kan tre seg på krana med truten og sutte øltanken på lageret tomt. Men noen ølbonger hver til det billigste brygget på linja får man til. Er det ikke backstage med øl (den ultimate kjærlighetserklæringen), sper man på med litt ekstra bonger.
- Vær behjelpelig med å finne et sted hvor bandet kan selge merchen sin.
- Lokalet kan kreve penger fra bandets inntjening av billettsalg til lydmannomkostningene, bandet får resten. Dette beløpet skal være avtalt og informert om på forhånd. Andre omkostninger må diskuteres. «Det koster 8000 å spille på denna lille baren i Brummundal, bare fordi» er ikke greit. Alle utsteder må innfinne seg i kvelder med labert oppmøte. Dette er sjansen man tar ved å ha live musikk. Å legge på usaklige beløp knebler norsk musikkmiljø.
- De ansatte på venuen må være på plass til avtalt tid. Å komme frem til låst dør med ett tonn utstyr fordi ei bartender har forsovet seg er ikke greit. Pluss i boka om de faktisk kan noe om bandet som foreksempel bandnavnet.
- Det er aldri greit å kreve at bandet ikke skal rapportere inn låtene til TONO.
- Aldri prat ned bandet grunnet lavt oppmøte eller om bandet ikke helt hadde dagen. Takk dem for at de tok turen innom, sett pris på alt det jævla peset som følger med å spille i band. Det er faktisk ille slitsomt mellom det som er gøy.
OBS! Band må også vise forståelse for at ikke alle punkter alltid kan innfris alle steder. MEN… Bandet fortjener at alle steder forsøker. Følelsen av at stedet har gjordt så godt de kan er bra nok for svært mange.
Uenig? Enig?