Sånn greie greier og en podcast i uka

Venner – Kult (Singel)

Kult, ja… fy faen.

«Kult» er en reise. En reise i kompleks, catchy, groovey og gjennomført 70’s jazza progrock. Det er lekent og morro. En eksplosjon dynket i blåserekke. Det er rett og slett herlig friskt.

Teksten dog er ikke den sterkeste og refrenget «nå skal du få se hva som er kult, det er vi som er kult» kjennes mæget nødrimaktig ut og noe platt. Og ja, undertegnede har fått med seg dobbeltbetydningen. Men det hjelper lite når det kun uttales som «Kult» (raft, tøft osv) og aldri som «Kult» (sekt, gruppe kvasiregliøse gærninger eller lignende). Vokalen er stødig og høres sjarmerende gammelmodig ut. Som en ung Åse Kleveland/Grethe Kausland/Wenche Myhre hybrid. Skulle bare ønske teksten var noe sterkere.

Men herregud det instrumentale er på stell. Rett og slett spinnvilt.

+ Miksen er passende.

+ Meget velspilt.

+ Tøft komponert.

+ Sjarmerende vokalstil.

+ Catchy.

– Noe tamt refreng.

– Teksten er ikke helt innertier. Norsk kan for noen låte mindre catchy på øret enn engelsk, og kan fort bikke over i noe som kan låte litt kronglete eller «Norsk film/teateraktig». Derfor føler ihvertfall undertegnede at teksten må være svært finjustert. Her blir enkelte strofer for lange, slik at det igjen går utover vokalprestasjoner og man får noen «haste seg» øyeblikk som ødelegger litt av flyten.

Råkkfolkscore: 8/10