Sånn greie greier og en podcast i uka

JØRNBEFALING #7

ROYAL THUNDER – WICK

Royal Thunder er blytungt. Men ikke “EyeHateGod-sludge møter Sunn O)))-nihilisme”-tungt, mer “holy shit disse tekstene er tung kost å fordøye” møter “Led Zeppelin om de var fra Georgia i 2010 (og ikke fuckings Greta Van Fleet)” tungt. Mye takket vœre vokalist/bassist Mlny Parsonz og hennes sinnsvake, raspete og rå vokal og Josh Weavers sjukt fete gitarriff.

Mlny er som en slags moderne form for Janis Joplin, og tekstene til dette albumet er åpenbart skrevet av en person som har gått gjennom noen personlige utfordringer den siste tiden, og er utrolig œrlige, såre og åpne. Når de attpåtil leveres av den vanvittige vokalen Mlny har blir du nœrmest tvunget til å ta inn over deg hva hun synger.

Albumet begynner med “Burning Tree”, en slags indisk-inspirert rytmisk meditasjon og fortsetter med slow-burneren “April Showers”, som er noe uvanlig for et “rockeband”. Det er ikke før femtesporet “The Sinking Chair” vi får den første skikkelige tradisjonelle rockelåta, og her får Mlny virkelig skinne. Åpningsriffet er heller ikke til å kimse av forøvrig. Det er når gitarist Josh legger grunnlaget med semi-psykedeliske korder og riff og Mlny desperat roper om hjelp eller svar Royal Thunder er på sitt aller beste, og heldigvis er det plenty med slike stunder gjennom “WICK”. At de er utvidet til en kvartett med en ekstra gitarist siden de forrige albumene hjelper også veldig på soundet til bandet, selv om jeg er superfan av lydbildet på det tidligere albumet “CVI” fra 2012 da de kun var en trio.

For Fans Av: Semipsykedelisk hardrock som er vanskelig å sette i bås, som synes Mastodon blir for tungt, Baroness for progressivt eller Blues Pills for… bluesete? Eller om du bare vil høre den feteste vokalen rock har å by på om dagen. PS: følg @electrictonecult på Instagram for MASSE digg gitarnerding.