Jeg har fått det ærefulle/farefulle oppdrag i å ta for meg de siste 20 åra av norske albumutgivelser, og rangere de 3 beste for hvert år fra 1999 og frem til nå. Så uten noe mer tullball og gubbulering så stuper vi med issen først rett ut i forrige milleniums siste smertefulle krampetrekning; året nittennittini:
«1999»
1. Motorpsycho – Roadwork Vol 1 : (Heavy Metall Iz A Poze, Hardt Rock Iz A Laifschteil – Live In Europe 1998) (Stickman Records)
På siste halvdel av nittitallet så var det ingen over og ingen ved siden av her til lands, når det kom til både studioalbum og liveopptredener. De ligger fortsatt og vaker høyt der oppe idag, men glansdagene var nok for 20 år siden.
Med dette manifestet av et livealbum (en serie som fremdeles pågår) viser Motorpsycho med veldokumenterte livefremføringer av bl.a «Superstooge», «The Wheel» og «Un chien d’espace» (kanskje tidenes låt?) hvem som var kongene på haugen i niognitti.
2. Black Debbath – Tung, tung politisk rock (Duplex Records)
Fantastisk debutskive fra fantastisk band! Debbath trenger vel neppe noen nærmere introduksjon. Debbath er Debbath, og helt fra pangstarten i 99 med «Tung, tung politisk rock» har gutta med sin tunge tverrpolitiske satire på klassiske 70-talls riffing formstøpt sin posisjon i bauta, hvor de sikkert blir stående som monumenter på Ekebergs runkesti til Dovre faller.
3. Cadillac – Cadillac (Conductor Records)
Nok en debutskive, denne fra Per Borten med band. Mannen som senere skulle markere seg i norsk musikkliv med utallige dritfete, som oftest bluesbaserte bandprosjekter, som bl.a the Moving Oos og Spidergawd, for å nevne noen.
Få gitarister og frontfigurer her til lands har like store baller og ferdigheter som denne karen. Og debutskiva «Cadillac» låter rett og slett kanon ( av hele bandet, vel og merke. Herr Borten fortjener mye, men aldeles ikke all kreden) og var et realt nyrespark av frisk trønderpust i den norske råkkefaunaen på tampen av 90-tallet.
Øvrige honorable nevneverdige:
Madrugada – Industrial Silence
Og, Ja, alle disse kan virke nokså mainstream når man leser de nå. Men for tjue år siden var det flere av nevnte band som fortsatt var tidlig i sine respektive karrierer, og solgte «CDer» ( husker dere de? Hah!) i bøtter og spann med dette årets utgivelser, som tuppa deres respektive karrierer mot nye høyder. Og merkelig nok; samtlige nevnte 99-utgivelser har definitivt tålt tidens tann. Gi de alle en snurr eller tre på CD-spilleren, selv om de sikkert også funker på strømmeplattformer.