Sånn greie greier og en podcast i uka

MIMRE LANE #2

I 20 uker skal Ronny Flissundet, kjent fra Kite, Dunderbeist og Stonegard plukke ut tre godbiter av noen norske album fra hvert av de siste 20 åra. Fra 1999 til og med 2019.

Denne uken…

2000

Nytt år, nytt tiår, nytt århundre og til og med nytt årtusen! Dæven døtte! Vi er 19 år tilbake og roter rundt i arkivet av norske utgivelser fra år totusen. Her skulle det vel by på bøttevis av fremtidsrock skulle man tro, så la oss se hva dette året hadde å by på.

Men aller først en aldri så liten digresjon:
Når det gjelder undertegnede, og denne jobben jeg har gitt meg i kast med for vår alles kjære Råkkfolk, så har jeg i all hovedsak kartlagt hva som er utgitt i de forskjellige årene først. Deretter kommer den nostalgiske spaserturen ned Mimre Lane, og denna lista skrables ned. Det som er litt fønni da, er at når jeg så til slutt hører igjennom disse igjen etter et lengre opphold (med flere av de) så blir jeg plutselig uenig med meg selv. MEN jeg syntes milleniumståka skal få bestemme her, så derfor blir det en liste basert på slik den ville ha sett ut DA, ikke nødvendigvis NÅ.              Så det så.

1. Salvatore – «Clingfilm»
Racing Junior

Deilig instrumental post/kraut-rock fra Oslo med sitt debutalbum. Hørte ihjæl denne skiva + flere av de påfølgende skivene deres på begynnelsen av totusentallet. Det perfekte soundtracket på minidisc/discmanen når man vandret gatelangs gjennom hovedstaden uten særlig mål og mening. Lyden av BY. Eksos, junkies, trikkeskinner, skabbete duer og (mest) godfeel inntil margen. Sett ut ifra et nitten år gammelt ståsted og de opplevelsene jeg hadde med dette albumet og hele settingen rundt, så er dette årets vinner, ferdig snakka. (PS. Låter slettes ikke helt ulikt det de eminente kara i Orsak:Oslo holder på med om dagen, slo det meg nettopp.)

2. Motorpsycho – «Let them eat cake”
Stickman Records

Dette er skiva hvor mine favoritttrønderne gjorde et markant vendepunkt i sitt sound. Gjennom hele 90-tallet var det hele tiden en underliggende grit og gammel Uffa-punk-attitude. Mulig denne avtok litt gradvis allerede med «Trust us», men allikevel da «Let them eat cake» kom ut, bød det på en utfordring på godt og vondt for deres mange trofaste tilhørere (aka psychonauts). Så jeg brukte en del runder på denne, men den satt så absolutt da den først smatt seg inn i trompeten (som for øvrig også er godt representert på flere av låtene her).  Er nok ikke en av de som har tålt tidens nådeløse huggtann best kanskje, men inneholder allikevel flust av herlige øyeblikk, både i form av skakk 60-tallspop, prog og jazz-elementer, og seff også (noe penere) RÅKK.
Høydepunkter:  «Whip that ghost», «The other fool» og “Walking with J”.  (“Stained glass» er også fet, men fetere i senere liveversjoner enn på skive..) En bitteliten nedtur etter en uslåelig rekke med 90-talls album, men allikevel årets nest beste norske utgivelse.

3. JR Ewing – “Calling in dead”
Coalition Records

Kanskje landets råeste hardcoreband gjennom tidene (ok, gi meg pepper om du er uenig) debuterte i 2000 med skiva «Calling in dead». Et frenetisk, nytt og spennende innslag på rockescenen (selv om de hadde holdt på et par år før denne debuten), med sitt tydelige tidlig-Refused-ishe uttrykk og ekstreme livefremtoning. Skiva i seg selv lider muligens litt av halvveis produksjon og ikke alltid like spot on vokal, men igjen, så er det så herlig ektefølt, autentisk og energisk! (åkei, ektefølt og autentisk er vel strengt tatt det samme, men det er jeg som skriver og ikke du, og dessuten føles det litt digg å bruke ordet autentisk. Prøv selv: au-ten-tisk!) Så, JA! Mere sånn!
JR Ewing var slettes ikke det eneste eller første bandet på denne HC scenen, men det første som virkelig befestet en solid posisjon, og som fremdeles har legendestatusen og comeback-ønskene hengende tungt over seg.

Øvrige honorable nevneverdige:

Immortal – “Damned in black”
Thulsa Doom – “The seats are soft but the helmet is way too tight”
Honcho – “Evil women” (EP)