2001 – en råkkodyssè ?
Året er totusen og èn, og vi befinner oss allerede med minst en fot plassert trygt og godt inne i framtida. Men har egentlig årtusenskiftet medført merkbare endringer i det norske musikkmiljøet? Vel, ut ifra min mimreliste for året skulle man tro at svært lite har forandret seg, da de to topplasseringene her faktisk innehas av nøyaktig de samme banda som i pilotepisoden omhandlende 1999. Antageligvis en tilfeldighet, men samtidig ganske så «kæru», som man sier der jeg stammer fra. («hæ?» tenker du. «Google it», tenker jeg. «Whatever», tenker du igjen). Først og fremst var 2001 er knallbra år med veldig sterke norske utgivelser det faktisk var skikkelig vrient å rangere, men jeg endte til slutt opp med noe sånn-ish:
1. Motorpsycho – “Phanerothyme”
Stickman Records
Mine kjære favoritt-trøndere fant endelig go-oppskrifta på det skakke 60-tallspopformularet med «Phanerothyme». De hintet tidvis til dette på forgjengeren ( se forrige episode), men knekte ikke helt koden da. Denne saken her derimot er faktisk helt fuckings brilliant. Pop-perler på en syrebefengt snor, med harmonier Beach Boys ville misunnet dem, upåklagelig deilig groove og melodier og finurlige og smarte arrangementer, store partier og refrenger som ikke bare tåler tidens tann, men som mest sannsynlig ville overlevd et større kjernefysisk angrep. Min favoritt Motorpsycho skive post 2000, lett. Høydepunkter: Alt. Til og med avslutningsporet “When you’re dead”, hvor trommis Håkon Gebhardt har fått tildelt sangmicen og fremfører heller tvilsom engelskuttale. Selv den gir meg gåsehud helt ned til rørleggersprekken.
2. Black Debbath – “Welcome to Norway”
Duplex Records
Hva skal man si? Bedre, tyngre og mer underholdende turistreklame for nasjonen Noreg skal man i hvert fall lete frøktelig langt om lenge etter. Her finnes det så mye lyrisk gull og intelligent ironi, og ikke minst bredbente riff at man blir rett og slett målløs. Det hele pakket inn i en nasjonalromantisk folkedrakt med hyllester til alt fra bunad, smalahove, pinnekjøtt og Martin Schanke ( the coolest man in Norway), samt strenge advarsler om å ikke forville seg bortom Smuget på jakt etter utelivsdestinasjoner i hovedstaden. Velkommen til Norge. Således er det her. Det er for øvrig lett å kun fokusere på tekst,tematikk og humor når man beskriver Debbath, men jeg er rimelig sikker på at rent instrumentalt ville «Welcome to Norway» og skivene deres for øvrig, stått fjellstøtt på tuppen av Preikestolen.
3. El Caco – “Viva»
Black Balloon Records
Stonerrocken har våknet i Norge og band som Kyuss og Fu Manchu har inspirert en mengde band etter årtusenskiftet. Selv om band som Thulsa Doom, Honcho og Stonegard (hæ?) + mange fler allerede har tumlet rundt i undergrunnen et par års tid, så er det Lillestrøm-trioen El Caco som bærer fanen som våre norske Stonerpionerer når de i 2001 debuterer med den fantastiske ”Viva”. Det er tungt, skittent og groovy, akkurat slik det skal være, men samtidig med en ekstremt sterk vokal i frontmann Øyvind Osa pluss knallsterke låter som bl.a de 2 åpningsporene «I’ll play « og «Oh you». Jeg ble dratt med ned i kjelleren på goe gamle So What! til releasepartyet på denne skiva, og hadde da aldri hørt om denne gjengen på det tidspunktet. Jeg gikk ut igjen noen timer senere og var fan, og har vært det siden ( i hvert fall av de 3 første utgivelsene, men mer om dette i kommende utgaver av denne spalten). Viva Lillestrøm!