Kategorier
Albumanbefaling Mimre Lane

MIMRE LANE #4

2002 – Svarte får, harde kår og speisa sørlendinger.

Året er 2002 og vi befinner oss midt i terrorens og fremmedfryktstormens flakkende øye. Angsten og
paranoiaen i verden er til å ta og føle på (spesielt i mediabildet) og da kan man spørre seg selv, søtten
år senere, om i hvilken grad slike situasjoner kan påvirke det musikalske landskapet her oppe på
oljepengefjellet i det ellers så trygge nord? Jeg har tatt et aldri så lite dypdykk:

1. Immortal – “Sons Of Northern Darkness”
Nuclear Blast

Å kåre vinneren av dette året var faktisk latterlig lett. Tidenes soleklart feteste black metal skive kom nemlig ut i to tusen og to, uansett nasjonalitet. Nå sitter det garantert en über-kredibel leser og er skikkelig uenig, da det eneste som var ekte True Norwegian Black Metal var en krøllete demoteip spilt inn på et møkkete gutterom på Langhus på sent åttitall som kun tretten andre har hørt, og ikke en gjeng med tøysete posere fra Bergen med hi-end og påkosta produksjon. Nei, føkk det der. For meg var svartmetallen helt klart best på første halvdel av nullnullerne (er det lov å si enda?), og toppen av oppnedkorset på kransekaka var Immortal og netopp denne skiva her.

Herregud, så latterlig fett det er, helt fra det røsker av gårde med «one by one», fillerister deg videre via tittelkuttet «Sons of northern darkness», majestetiske «Tyrants» og helt ut skiva til den iskalde episke «Beyond the north waves» runder det hele av og du sitter der med naglene frosset fast i postkassa og lurer på hva faen som nettopp traff deg. OM den har tålt tidens tann? Ju bett! (platecoveret alene er forøvrig verdt toppkarakterer)

2: JR Ewing – “Ride paranoia”
Primitive Records

Hardcoreheltene JR Ewing var ute med sitt andre album i 2002. «Ride paranoia» er et klart steg i oppadgående retning fra debuten (omtalt her tidligere), med bunnsolid og intrikat låtskriving, ånsefete gitartwister og tromming i toppatletutøverklassen. Vokalen er fremdeles så som så, men samtidig funker det så godt i helheten at den er såpass shabby også. Man får lyst til å bare hive seg rundt og hive seg med på moroa. Ja, for det høres ekstremt MORO ut å spille dette her, selv om de tidvis skamløst følger oppskriftene fra Refused sine gamle kokebøker til punkt og prikke, og selv om tematikken går mye på det angstfylte. Artig-angst? Høydepunkt : «Laughing with daggers».

3. Seid – “Among the monster flowers again”

Luftwaffel Records

Jeg er ikke helt sikker på hva de hadde i vannet i Arendalstraktene på starten av totusentallet, men uansett hva det var så avlet det frem underlige sopparter som igjen trigget herlig prog-psykadelia-etellerannet ut i årene på disse sjarmerende herremennene i Seid. Her er det mye sirkus, mye syre, mye Alice i eventyrland, men samtidig mye kul rock og ikke minst rock solid håndverk, og fjellstø musikalitet. Masse sjarm og glimt i øyet, men samtidig uten å bli for tullete. Stemningen som formidles drar lytteren med på reisen, og man får lyst til å tilbringe plenty mer tid i dette underlige sørlandet. Høydepunkter: «5/4» og «Jellyfish». Og angående tenner og tid og sånt, så er dette for tidløst og fjernt på mange måter til at tid egentlig er relevant. Hvem trenger vel tid når man har massevis av rom (som i space)

2002 kort oppsummert: Her på bjerget driver vi med vidt forskjellige musikalske eksperimenter på hver vår kant av landet, godt uavhengig av hverandre, og godt var nå det. Heia variasjon!

Øvrige honorable nevneverdige:
Salvatore – “Tempo”
Gluecifer – “Basement apes”
Satyricon – «Volcano”