Blottlegger seg selv.
Uaar spiller en slags punk/trash metal hybrid med black metal. Intensiteten er kul og attituden er som ei solid knyttneve. Men en ting gjør at det hele skurrer tidvis. Miksinga av basstromma.
Når man lener seg såpass nære trash-metallen, så er det forholdsvis viktig at det låter stramt for at intensiteten ikke skal skurre. I miksen av EP’en har det på ett tidspunkt blitt tatt ett valg om å pushe basstromma veldig front and center og trøkke på med solid low end thump i basstrommelyden. Noe som igjen gjør det nesten umulig å ikke legge merke til når det slarker litt og ikke er så stramt som det kanskje kunne vært. Trommeslageren gjør en solid jobb, men tidvis slarker basstromma litt, og når den er miksa så frempå blir den tidvise slarkinga så fremtredende at det gjør helhetsinntrykket svakere. Får det hele til å låte mer utight og skranglete. Litt slark tåler alle, men når det er så i ansiktet som det er kjennes det distraherende ut. Det tar en ut av sonen.
Låtene er kule og feelen på EP’en er helhetslig og gjennomført.
Alt i alt blir man dessverre distrahert av en basstromme som nesten ligger på nivå med vokalen i å være i ansiktet og som kanskje kan bli for avslørende, som igjen trekker ned inntrykket. Vi håper på en bittelitt mer balansert miks neste gang, fordi musikken i seg selv er fet med en solid nerve og intensitet.
+ Minus basstromma er miksen skitten og rå. Miksen passer låtene.
+ God intensitet.
+ Kul hybrid av punk/trash med black metal vokal.
+ Helhetslig feel.
– Basstromma for høyt i miksen, avslører tidvis lugg og slark som kanskje man ikke hadde merket om den var hakket lavere. Blir dessverre ganske distraherende den den ligger og nesten peaker litt i miksen.
Råkkfolkscore: 7/10