Sånn greie greier og en podcast i uka

MIMRE LANE #5

2003 – Solide oppfølgere, tunge bluesriff og dødskule skjebnesymfonier

Rent personlig så mimrer jeg mere (og bedre) i starten av uka enn på en fredag, men nå har det seg sånn at Råkkfolket gir meg kniven på strupen med disse fredagspublikasjonene, så da skriver jeg på en tirsdag og du leser det på en fredag. Men det hakke en dritt å si for alt dette er gammelt nytt, og ikke ferskt i det hele tatt! Ja, i dag skal vi faktisk velte oss i seksten år gamle nyheter, året er 2003, og hva i all verden var det vi holdt på med her til lands i de dager? Jo, det skar je fortælja deg:

1. El Caco – “Solid Rest”
Black Balloon Records

DER løsna det! Med “Solid Rest” fant El Caco sin egenart, sitt sound og perfekt timing i et stadig økende stoner/desert-interessert Råkke-Norge, og lagde i samme slengen en av de beste norske utgivelsene ever. Man hører fremdeles tydelig inspirasjon fra bl.a Kyuss, QOTSA, Monster Magnet og Soundgarden m.m., men samtidig låter denne først og fremst som El Caco.

Låtmaterialet er kruttsterkt som svart mårraskaffe, helt fra det growlete åpningssporet «Marionette», ja egentlig hele strekket med de 4 første låtene på skiva, inkludert «The small hours», «H.A.H» og «A nice day» er latterlig fett. Deretter blir variasjonen i låtmaterialet større, med rom for også masse melankoli og føleri i «Mrs.Coma» og «Space Station». Tøft, tungt og sårt om hverandre.

På dette albumet fikk de med seg Meshuggah/In Flames produsent Daniel Bergstrand som gjorde en glimrende jobb med produksjonen, og det låter jo rimelig kanon får’n trygt si. (Dette var vel også skiva som avgjorde vårt valg av studio og produsent med Stonegard året etter for innspillingen av vår debutskive «Arrows»..)

2. Thulsa Doom – “…And then take you to a place jars are kept”
Big Dipper Records

Nok et fett oppfølgeralbum, denne andreskiva til Thulsa Doom med den kanskje ikke helt så standardformulerte albumtittelen. Her er det mye forskjellig, og sjukt mye fett, spesielt i gitarland (melder herved flytting til gitarland..). Tunge, innovative og groovy bluesbaserte riff, skjønne detaljer og en vanvittig musikalitet på hele bandet. Man hører ekkoer fra Thin Lizzy, Hellacopters og Clutch spøke i kulissene, men allikevel har gutta masse egenart oppi alle de klassiske råkkereferansene.

Syntes egentlig ikke at alle låtene er av samme kaliber, og har vel egentlig kommet frem til at cirka annenhver låt (ofte partallslåtene) er dritfete, og resten er ok pluss. Men de fete låtene er så fete at de drar opp snittet betraktelig. Bare hør på «Kick me», hvor jeg tror de har laget Norgeshistoriens kuleste gitarriff, og «Shot by both sides» som det nesten er klin umulig å ikke nynne med på (og like umulig å vaske vekk fra hjernebarken god tid i etterkant).

Humor og fjas er et godt brukte virkemidler i Papa Doom’s tekster (går ut ifra at det er han som skrev de?), men samtidig fremføres det hele med så store baller og massiv sjel at man velger å tro på han helt og holdent. Papa (nei ikke han partysvensken i Ghost nei) forlot for øvrig Thulsa Doom etter denne skiva for en god og lang papa-permisjon (no shit), og overleverte stafettmicen til gitarist Henning Solvang aka Doom Perignon, og hvordan det funka kan du muligens lese her om et par års tid. Dvs fjorten dager..

3. Dimmu Borgir – “Death Cult Armageddon”
Nuclear Blast

“BLÆH!”, spytter Shagrath ut i starten av mang et heseblesende kølsvart riff, så derfor starter jeg også omtalen med et sådant.

Dimmu var allerede et godt etablert black metal band i 2003, men sjæl syntes jeg at “Death Cult Armageddon” er deres klart beste utgivelse. Det er tidvis på kanten over-cheezy, men samtidig er detså gjennomført mørkt og pompøst i sammenheng med veldig god låtskriving og en dødskul produksjon at dette fenger godt. Dette er soundtracket til sjølve apokalypsen, så selvfølgelig skal det være store strykere, pauker og masse drama! Dette er j også i aller høyeste grad filmmusikk, bare uten filmen.. Men at «Progenies of the great apocalypse» ikke er å finne på et 007 soundtrack, DET er for meg en stor gåte. Tidenes råeste James Bond låt, men ikke med på en eneste av de ørtogførti filmene? En sann skam.

En annen (intern) fun fact med denne skiva ( OG flere andre Dimmu titler) er hvorvidt det ligger god gammal syltynn norsk pappahumor bak. «Dødskult! Armageddon!» kalte jeg og noen tidligere bandkolleger denne skiva for en lengre periode. Og hvorfor ikke? Er man en ekte lakei av selveste Gamle-Erik sjøl og fremmer hans musikalske visjon, så syntes man jo selvfølgelig at verdens undergang er noe positivt, noe gøy? Makes sense.. I så tilfelle tipper jeg at 2007 oppfølgeren «In sorte diaboli» er en helt innafor direkte oversettelse av det urnorske uttrykket «i svarte hælvete», men den tid den sorg. 2003! Dødskult!

Øvrige honorable nevneverdige:
Amulet – “Danger! Danger!”
Noxagt – “Turning it down since 2001”
WE – “Lightyears ahead”