Sånn greie greier og en podcast i uka

JØRNBEFALING #12

MARK LANEGAN BAND – BUBBLEGUM

“Did you call for the night porter?” åpner Mark Lanegan med, og den rustne stemmen setter umiddelbart tonen for resten av albumet. En sliten dress og tredagerskjegg, stripperglitter i håret, våken på et motell 02:30 om natten, med en halvtom flaske whiskey og noen få Marlboro-sigaretter igjen i pakka. Det røde neonlyset skriker VACANY utenfor og du lurer på om du har nok bensin i Camaroen til å komme deg til neste by. Du aner ikke navnet på personen du deler seng med for natten. Dette er soundtracket ditt.

Mark Lanegan, en slags whiskeymarinert og røykfylt versjon av Leonard Cohen eller Lee Hazlewood, er kanskje mest kjent for sitt samarbeid med Isobel Campell (fra Belle & Sebastian), som frontfigur i The Screaming Trees, som med-vokalist i Mad Season med blant andre Layne Staley (Alice In Chains) og Mike McCready (Pearl Jam), som en av to Gutter Twins (med Greg Dulli fra Afghan Whigs) eller som med-vokalist og æresmedlem i Queens Of The Stone Age, men hans solokarriere er vanvittig sterk og utrolig undervurdert.

“Bubblegum” fra 2004 er en mørk, sexy, intim og dyster reise gjennom en av rockens mest særegne stemmer, godt flankert av et vanvittig stjernelag bestående av blant andre PJ Harvey, Josh Homme (Kyuss, QOTSA), Dave Catching (Eagles of Death Metal), Nick Oliveri (Kyuss, QOTSA), Izzy Stradlin (Guns N’ Roses), Duff McKagan (Guns N’ Roses), Greg Dulli (The Afghan Whigs), Chris Goss (Masters of Reality) og mange fler. Til tider virker det som vi lyttere får lov til å kikke inn i det legendariske studioet Rancho De La Luna i Joshua Tree, California og ta del i livene til de karakterene som finnes rundt i det miljøet, sett gjennom øynene til Mark Lanegan selv.

Høydepunktene er mange og svært varierende i stilart, men det nevnte åpningsnummeret “When Your Number Isn’t Up” og andresporet “Hit The City” med PJ Harvey er ekstremt beskrivende for resten av albumet. Drivet og desperasjonen i “Methamphetamine Blues”, “Can’t Come Down” og “Sideways In Reverse” er til å ta og føle på, men det definitivt sterkeste øyeblikket er på “Bombed”, hvor også albumtittelen kommer fra: “When I’m bombed I stretch like bubblegum”. Mye av materialet kommer fra slutten av ekteskapet mellom Lanegan og Wendy Rae Fowler, og etter å ha skrevet og spilt inn “Bombed” i løpet av noen få minutter fikk han det som var i ferd med å bli ekskona til å synge sammen med Lanegan, uten å ha hørt sangen eller lest teksten først. Resultatet er en sår og splittet duett mellom to personer som vet at ekteskapet er i ferd med å ta slutt.

For fans av de sene nattetimer hvor du innser at du bør slutte å røyke etter at du er ferdig med den pakka du har nå, du bør begynne å putte tonic og isbiter i whiskeyen, og du trenger 49 minutter med melankoli og dysterhet uten å bikke helt over i depresjon.