2004 – Politisk mesterverk, kølsvart prog og trøndercore.
Åjadda, det er fredag igjen, og det har vel vært en lang uke siden 2003 hvor du har ventet i konstant spenning på å få tatt en rolig joggetur ned Mimre Lane igjen? Fortvil ei, for nå har jeg putta på en ny spektralstein (ta referansen den som kan) og satt uret på 2004. Og hvordan var så temperaturen på Norsk Råkk dette året? Jeg har i hvert fall forsøkt å rote litt i både rotete arkiv og aldrende hukommelse og rangert ei fin litta pall på de beste utgivelsene, og den ser slik ut:
1. Black Debbath – “Den femte statsmakt”
Duplex Records
Allright! Fra før har vi fire statsmakter, la oss kort ikke gjennomgå dem, men heller konsentrere oss om den femte: Om ikke det er tidenes feteste norske råkkealbum, så ruger dette mesterverket ihvertfall et sted høyt oppe på pallen. ”Den femte statsmakt” er så fantastisk bra, velskreven, underholdende, absurd, tøff og alle mulige superlativer samla i ei stor smørje, at det skal MYE til for å toppe den. Sånn sett var det en forholdsvis enkel jobb å kåre førsteplassen for året 2004.. Åpningssporet/albumtittelsporet er en tidløs norsk råkkeklassiker, og er også bestesporet. Toppkarakter i alle instanser. Ferdig snakka. Men det er så mye mere gull å trekke frem her: «Vi må redde Geirfuglen!», «Ja og Nei til EF!» og «Dødsstraff uansett forbrytelse!» er alle herlige politiske fanesaker pakket inn i ultratøffe riff og melodier som er av så høy kvalitet at det nesten (men bare nesten) føles litt bortkasta å begrense et så skyhøyt potensiale med så mye fjas og tøys. Men igjen så ville det ikke ha blitt det samme med seriøs og poetisk lyrikk til Debbath. Den satiriske og absurde humoren hele veien, og da spesielt kanskje i «Voggesang til trønderen» og «Min kone forlot meg mens jeg sto og fiska» er så intenst herlig, og ja, jeg finner egentlig ikke ord som beskriver dette godt nok. DET høres ut som en jobb for Ollis, Lars, Egil og Aslag.
2. Enslaved – ”Isa”
Tabu Recordings
Og nå over til noe mye mer seriøst. Enslaved ga i 2004 ut «Isa», som er et nydelig album, og egentlig det eneste «Sleiva» har gitt ut som jeg syntes er virkelig bra. I motsetning til mange andre svartmetalband så tilfører Enslaved masse mer prog i sjangeren, og det funker så jævlig godt. Det er flust med originale og spennende twister, overganger, stemningsskifter og skeive takter. Det er masse deilige organiske synther og nydelige melodier, og ikke minst så er det helt fantastisk mye fete gitarriff. I forkant av denne skiva ble Enslaveds besetning forsterket med bl.a Audrey Horne gutta Arve Isdal (gitar) og Herbrand Larsen (keys), og jeg hører at spesielt de to har farget sounden og låtene på denne skiva betraktelig. ( Arrester meg gjerne på dette, da jeg muligens er Bambi på bittelitt tynn is og ikke akkurat har hørt i hjel deres tidligere utgivelser..) I hvert fall så var det utrolig digg å plukke frem igjen denne skiva nå etter drøye 10 års pause, etter en periode hvor denne gikk hyppig på iPODDen (husker du den ell?) i endeløse timer i bandbiler rundtom i 04-05ish. Ergo, denne har holdt seg godt, dog muligens noen partier kan bli bittelitt dølle.
Høydepunkter: «Lunar Force», «Isa» og «Return to Yggdrasil»
3. Dominic – «Running with scissors» (EP)
Dead Letter Records
Det var ikke bare i Oslotraktene og med band som JR Ewing og Amulet at hardcoren blomstret på tidlig/medio 2000-tall. Trondheim var absolutt en by å regne med og hadde drøssevis av sinte og politisk korrekte(?) karer som spilte i bænn, som bl.a Desperado, Silence the foe, Torch og ikke minst Dominic. Jeg hadde helt ærlig glemt de litt når jeg rotet sammen lista som utgjør dagens Mimre Lane, og tredjeplassen lå lenge og vippet mellom Motorpsycho og Gluecifer. MEN så gravde jeg litt ekstra og Arkeolog Råskinn fant jaggumeg opp til flere glemte skatter, og vipps så var det en ny bronseplassering. «Running with scissors» låter ektefølt, hardt, fort og gæli. Det er skrikete hardcore med tilgrensning pønk, med melodiske refrenger og partier, men uten at det bikker over mot emo. Produksjonen er enkel og neppe påkosta, men det skal det heller ikke være. Dette oser av energi og lukter svett øvingslokale. Og ja, det er fett som fyttirakkern!
Høydepunkter: «Liberation» og «Simple Plan».
Øvrige honorable nevneverdige:
Motorpsycho – “The Tussler”
Gluecifer – “Automatic Thrill”
The Mormones – “Guide to good and evil”
KITE – “Bring out your dead” (åjodda den er ihvertfall subjektivt nevneverdig )
Oppsummert: Det er fortsatt god variasjon, høyt kreativitetsnivå og bøttevis med fet musikk over det ganske land i både over- og undergrunn. Så da vil jeg bare ønske dere alle et godt nytt år og så ses vi om ei uke. Hei!