JØRNBEFALING #13

THE HELLACOPTERS – PAYIN’ THE DUES & GRANDE ROCK

TO ALBUM I SAMME ANBEFALING????????? You know it. Jeg satt lenge og funderte på hvilket album av The Hellacopters som er best, “Payin’ The Dues” fra 1997 eller “Grande Rock” fra 1999, men jeg klarer ikke bestemme meg, så her er det dødt løp. Men det gjør ingenting, du kan sette av 29 + 38 minutter av livet ditt og frese gjennom begge to.

Andrealbumet “Payin’ The Dues” beholder ganske mye av den hysterisk skitne lyden debutalbumet “Supershitty To The Max” har (når debutskiva er spilt inn live på 26 timer så er det greit), men klarer å rense opp nok til at lytteren får med seg hva som foregår. Ikke så rart når primus motor Nicke Andersson spilte i Entombed og to av Entombeds roadier blir med i The Hellacopters. Låter som åpningen “You Are Nothin’” og “Soulseller” er udødelige klassikere og bautaer i live-settet til The Hellacopters, men hele albumet holder et vanvittig tempo og låter som “Riot On The Rocks”, “Where The Action Is” og “Twist Action” står ut. Hvem prøver jeg å lure, hele albumet står ut. Bare synd dette endte opp med å bli Dregens siste album med The Hellacopters. Sett på denne og knert noen iskalde bjørnunger med gutta boys og lev et fett liv.

Tredjealbumet “Grande Rock” går tidvis litt vekk fra den hyperskitne garasjelyden fra de to forrige albumene og beveger seg inn mot det litt mer polerte lydbildet de fleste kjenner fra Hellacopters i dag, men tar det igjen med råsterke rockelåter det er 100% umulig å ikke bli tørst av. “Action De Grace”, “Move Right Out Of Here”, “The Devil Stole The Beat From The Lord”, “The Electric Index Eel”, “Paul Stanley”. Dette er selve oppskriften på steintøff rock, og med “Grande Rock” klatret Hellacopters sakte men sikkert mot tronen av Scandi-Rock. Herregud for et sjukt fett album.

For fans av ROCK.