Kategorier
Albumanbefaling Mimre Lane

Mimre Lane #7

2005 – Heavy mimring og generell selvmordsjournalistikk

Nå skar’e mimres igjen! Og denne gangen befinner vi oss fjorten år tilbake I tid, nærmere bestemt i Vår Allmektige Herre Lucifers år 2005. Dette året var jeg over gjennomsnittet aktiv på råkkefronten selv, så derav enda mer subjektiv mimring enn tidligere, men det får dere tåle. 2005 var et finfint år, og det var slettes ikke enkelt å lage en topp 3 liste blant floraen av norske artister og bænn som ga ut ny og fisefin musikk dette året. Men må man så må man, og da ender det plutselig opp med noe ala dette:

1. El Caco – “The Search”
Black Balloon Records

Åkei. Jeg hater å dra inn fotballreferanser og spesielt i musikksammenheng. Men jeg får noen LSK og Åråsen stadion vibber over åpningen på El Caco’s tredje fullengder. Heavy råkkeriff iblanda publikums-hoiing og massiv catchyness i åpningsporet «Someone new» er en ny twist fra Lillestrømmingene. Men skiva i ett gjør det soleklart bedre enn fotballaget må’n si, for dette er nok en årsbeste i Norgessammenheng på min mimreliste, akkurat som forgjengeren «Solid Rest» 2 år tilbake ( evt fjorten dager).

El Caco byr nå på et enda tydeligere eget sound, med samme studio og produsentoppsett som på forgjengeren, og med fantastisk låtmateriale. Melodilinjene og refrengene er jevnt over mykere og mer catchy, men kontrastene er allikevel store og det veksler fint mellom uptempo stonermetal med growlete vokal («stuck to deteste», «fallen»), storslåtte råkkepoplåter («someone new», «substitute») og såre og nydelige ballader («underneath, «dislocated») og masseannen snacks.

Melankolien er hinsides bittersøt og vakker, og det aggressive og tøffe er knyttnever som slår pusten ut av deg. Herlig kombo, herlig skive, og ikke minste herlig gjeng. Gjenhør på denne byr på mye heavy mimring for undertegnede.

2. Audrey Horne – “No Hay Banda”
Dog Job Records

Boom! Hvor i alle dager kom disse kara fra? Dette var soleklart en av 2005’s store overraskelser for mitt vedkommende. Nerdereferansene hang løst med all estetikk, tekster og titler fra David Lynch universet, og sounden var jo en innertier og sjelebalsam for en gammel die hard Faith No More geek som meg selv. Elsket dette umiddelbart etter få gjennomhøringer, og låter som åpningen «Dead», singelkuttet «Confessions & Alcohol», samt «Candystore» var jo bokstavelig talt rene godtebutikken..

90-talls referansene fra spesielt Faith No More, pluss andre band som Stone Temple Pilots, Filter og Rocket From The Crypt er hele tiden skamløst tilstede, med strenge riff, tighte rytmer og dramatisk synth. Bandet i seg selv er jo litt av et superband fra den tiden med bl.a. 2 medlemmer fra Enslaved (se forrige ukes Mimre Lane), selveste Kongen av Hælvete fra Gorgoroth, og i tillegg frontet av Bergens råeste og hyggeligste tatovør. Ja, hele gjengen er jo supertrivelige, og mitt første møte med de var samme år, da vi delte scene på Geilo kino, hvor Stonegard og Audrey Horne var innleid åpningsshow til premieren på «Star Wars: Revenge of the Sith» (!).

Det ble flere møter og delte scener i tiden fremover, og faktisk stakk de av med spellemannsprisen i metalsjangeren for «No Hay Banda» dette året. Andre nominerte i samme kategori: se plass nr 1 og 3.. (goddæm!)

3. Stonegard – “Arrows”
Bells Go Clang/Candlelight Records

Hæ??! Jepp, dett var dett. Nå får nok sjefsredaktør Sharma hakeslepp og dette blir antageligvis siste Mimre Lane spalte som får lov å komme på trykk før presselovens paragraf §66,6 inntrer og kutter strømmen for godt. Takk for meg, det har vært hyggelig.

Men den subjektive ytringsfriheten lenge leve! Her er det jo jeg som skriver tross alt, og ingen norske albumutgivelser har preget meg mer enn denne her noensinne. Så da er det jo bare rett og rimelig at denne skal bemimres på lik linje med øvrige utgivelser ( Jeg satte den i hvert fall ikke på førsteplass da, for SÅ stor sjøltillitt hadde jeg visst ikke). Jeg skal ikke beskrive selve skiva og musikken noe særlig grunnet en noe overskyggende inhabilitetsfølelse, men jeg kan heller mimre litt høyt.

«Arrows» ble innspilt sommeren 2004 hos Daniel Bergstrand i Dug Out studio i Uppsala i Sverige, samme studio som de 2 siste El Caco skivene bl.a. Det var rett og slett en fantastisk opplevelse, hvor vi bodde i studio og alle fasilitetene der en måneds tid, spilte poker, biljard og flipper, samt åt og drakk oss fete, ofte til allsang av både Black Debbath, Immortal, Tool og (spesielt) the Beatles’ «Abbey Road». Ja, også spilte vi inn musikk da. Og det var faktisk knallhard jobbing, og en million takes av det aller meste før perfeksjonisten var happy. Men det var først og fremst topp stemning, og det tror jeg ble formidlet ganske så greit på den endelige lydfestingen. Hm, ja, jeg stopper der jeg.

Øvrige honorable nevneverdige:
JR Ewing – “Maelstrom”
Thulsa Doom – “Keyboard, Oh Lord! Why don’t we?»
Jaqueline – “Idiots»
Serenah-Maneesh – “Serenah-Maneesh”

Tja, jeg kunne for så vidt ha spedd på øvrig-lista med masse mer gøyalt som skjedde dette året, som feks Animal Alpha, Cloroform og Amulet med flere, men det gjør jeg da altså ikke. Eller gjorde jeg det kanskje nettopp? Nei, nå ble jeg forvirra her. Uansett så er det ikke sikkert dette kom på trykk en gang for alt jeg vet så det bryr vi oss ikke noe om. Men om vi sees/leses/mimres igjen om en ukes tid og preiker løst og fast om 2006 så får vi ta opp igjen tråden da eventuelt. Heiii!