Sånn greie greier og en podcast i uka

Har man råd til Kiss, så har man råd til undergrunnen.

 

Heave Blood And Die på Tons Of Rock (Vampire Stage). Foto: Råkkfolk FOTO

Har man råd til å booke de verdenskjente, teatralske og trolig økonomisk griske Kiss, så har man råd til å slenge ett par kronasjer på ei litta scene til undergrunnen. Spar noen høvdinger på å ikke trykke opp 17 forskjellige typer bånd til 13 forskjellige VIP-pass, eller dropp beercozy’s med festivallogo på, så har man plutselig råd til å sette opp en liten scene med ett partytelt over. Kanskje ett vågalt forslag, men det er en ubenektelig sannhet i det.

Det høres kanskje stusselig ut med en liten halvskranglete scene der ingen skriker høyest hurra over bookingene eller lyden. Det kan være 8 bruskasser med non rester fra en gammal skateramp, ett Europris-telt over, gaffa overalt og ett brukt behringer PA-anlegg og en mikser lånt fra en ungdomsklubb eller lokal skole. Fordi det handler ikke om at lyden er panser eller åssen det ser ut.

Det handler om å la undergrunnen, den ekte undergrunnen, den som ikke allerede har platekontrakt i ett eller annet hipt label, eller foreksempel har ett eget plateselskap med en kompis som bare har sitt og kompisen sitt band «signa» på, få vise seg frem. La dem få trøkke ut litt musikk på siden av alle monstrositetsscenene. Det finnes hundrevis av band som hadde villet stille opp for den muligheten. Den sjansen til å eksponere seg for ett genuint festivalpublikum. Muligheten til å vise seg for totalt ukjente. Dra inn ei slant på litt merch. Muligheten for noen anmeldelser. 6 ukjente halvdrita fyrer med vikinghjelm på festivalområdet kan for noen være langt sterkere eksponering enn 30 venner som stiller opp på Verkstedet (bar & scene i Oslo) på en halvslapp «warm-up» en eller to måned før. Man spiller på selve festivalen. Man er en del av helheten.

Dog man kan forstå at bildet av en utrygg og lite HMS-vennlig scene ikke tiltaler for de store festivalene, eller enda bedre… Se for dere en miniramp bare som scene, mmmmmm barskt. Uansett. Poenget er. Har man råd å booke verdensstjerner på høyt nivå, så finnes det trolig noen tusenlapper til en liten scene på si. Alle som jobber i musikkbransjen vet at å dra i litt tråder med lydmenn, leie/lån av utstyr osv ikke er verdens vanskeligste organiseringsjobb. I verste tilfelle kan man ha «bring your own sound-guy» policy. Scenen kan være sponset av Europris. Banda driter i det (Mange av dem ihvertfall). De vil bare ha muligheten. Ett festivalpublikum er en helt egen bit av kaka undergrunnen fortjener å smake litt på. De er tross alt en stor del av musikknorge. Med hjerte og sjel. Og det er så mye bra der ute!

Når man kan ha råd til ett jævla pariserhjul, så har man råd til en «Usignert/Mindre Label»-scene.

Og om man sliter med bookinga så erre fader meg bare å sende oss i Råkkfolk en mail.

PS. Vi sikter til samtlige av de større rockefestivalene i Norge, ikke en spesiell. Dog Tons hadde pariserhjul. Og Kiss. Men Kiss var i Trondheim og.. UANSETT! UNDERGRUNN! UNDERGRUNN! UNDERGRUNN!