2007 – En rolig epidemi av idioti, svart magi og fake news.
Historien gjentar seg, sier’em. Og det kan man nok trygt si om året 2007, som jeg i denne uken skal mimre løst og ledig om. Det som nemlig er litt fønni og faktisk ganske så tilfeldig, er at samtlige 3 topplasseringene for dette året har alle vært topplassert tidligere i denne spalten. Og ikke nok med det, alle de 3 har også innehatt de samme plasseringene den ene gangen de respektive banda har vært representert her i huskestua mi, i henholdsvis 2003,2005 og 2006 (Selv om en av de i ettertid viser seg å være renspikka ljug, men mer om det senere..)
1. Insense – “The Silent Epidemic”
Black Balloon Records
Og der ble det jaggu førsteplass til Insense igjen! Ja, faktisk den fjerde førsteplassen til Black Balloon Records så langt i denne spalten. Det må man kalle kvalitetslabel! Uansett, denne skiva fortjener det så absolutt, og det er da ikke mangel på fantasi som gjør at samme bænn topper mimrelista to år/uker på rad.
MEN jeg har en litt pinlig og brutalt ærlig tilståelse å komme med i denne sammenheng (gulp!): Litt i seneste laget og etter allerede skrevet og publisert spalte i forrige uke så fant jeg ut at researchen min var feil. «Soothing Torture» kom nemlig ut i 2005, ikke 2006! Jeg kødder ikke.. Internjet ljuger, og er tydeligvis proppfull av fake news, og jeg må bare legge meg paddeflat og ærlig innrømme at jeg ble lurt av feilinformasjon og tydeligvis ikke gjorde grundig nok forarbeid der altså. Men skaden har skjedd, og ikke faen om vi skal begynne å kødde med fortiden, da alle vet hvilke fatale følger det kan medføre. Dessuten så merket faktisk ikke bandet selv denne feilen heller, så da håper jeg at vi greier å ro oss pent og tørt i land. Verdensveven har skylda, ikke min latente Alzheimer. SORRY!
Anyway: «The silent epidemic» kom ut i 2007 (det er jeg heeelt sikker på) og med fabelaktige låter som «The Erosion of Oslo» og «Deeper Nail» m.fl. så er det heller ingen tvil om at dette var den råeste norske utgivelsen dette året. Selve spillinga og bandets kvaliteter er et kapittel for seg, men jeg føler jeg gjentar meg sjøl litt for mye ved å trekke fram sounden og bandet og musikerne igjen, for det gjorde jeg nemlig i forrige uke (eller i fjor, om du vil).
..Eller vent, Martin ble jo ikke nevnt. Hatten av for Martin, aka Maskina, som er mannen som tilfører alle de fantastiske melodiene i et ellers upåklagelig komp (og for øvrig også gjør tilsvarende i andre fete band som Beaten To Death og Grant The Sun), samt også hatt av for en fjellstø bassfar Ola, som av en eller annen merkelig grunn til dags dato ikke har greid å headbange på seg varige nakkeskader.
2. Audrey Horne – “Le fol”
Indie Recordings
«Le fol» er oppfølgeren til det njudelige debutalbumet «No Hay Banda» fra 2005, som også da havnet på andreplass på mimrelista mi. Sounden på denne er litt annerledes, litt mindre Faith No More, mere progga, intrikat og med jevnt over mere egenart. Det spøker fremdeles massevis av 90 talls referanser i skyggene, og ikke fullt så mye classic rock som de ender opp med senere i karrieren (Ikke umulig at dette vil bli bemimret en gang i fremtiden).
“Threshold” er en låt i klasse for seg selv og denne skivas soleklare høydepunkt. Hør på den. Punktum. Jeg får fortsatt frysninger av å mimre tilbake til en fantastisk livefremføring av den låta i Berlin 2008, hvor jeg for øvrig skulle delt scene samme kveld med et annet band som da var i full oppløsning, så jeg stilte som publikummer i stedet. Audrey Horne er jo også et knall liveband, så for de som ikke nødvendigvis er blodfans av skivene: Løft på ræva og gå og se dem live ved anledning. «Le Fol» er for øvrig fransk og betyr skistav.
3. Dimmu Borgir – “In Sorte Diaboli”
Nuclear Blast
Dimmu fortsetter i 2007 i samme ånd med overkill-pompøs og intens svartemetal slash filmusikk slash teater. Og tittelen er jo selvsagt latin og betyr «..I svarte hælvete». Det syntes nå i hvert fall jeg at det betyr. Åpningslåta «The serpentine offering» er helt klart høydaren, og kunne lett vært soundtracket til et hvilken som helst kickass storslått eposdrama, gjerne i fantasygenren. Det som også er dritfett med nevnte låt, og for så vidt hele skiva, er kontrastene mellom hurramegrundt triple basstrommer rifforama med satan sjøl på hvesevokal til ting som kunne vært fremført på den norske opera i beste sendetid med fullt gallaantrekk og the works.
Ja, det høres kleint ut, og det er på mange måter ganske så kleint, men samtidig har jeg en liten guilty pleasure for det pompøse, i hvert fall når det kommer til noen skiver og låter som det er litt ekstra digg å mimre til. Og hei, hva er det jeg holder på med her og nå lizm?. Dimmu er på sitt kuleste på denne skiva og forgjengeren, og jeg syntes de absolutt fortjener noe litt mer enn en honorabel nevneverdig plass med detta kunstverket. Svart magi!
Øvrige honorable nevneverdige:
Black Debbath – «Hyller kvinnen»
Malossi – «Hold your horses»
Sigh & Explode – «!O bailan todos o no bailan nadie!»
El Caco – «From dirt»
Året oppsummert: 2007 var jævlig ålreit det as, selv om det skranta noe på den norske utgivelseshyppigheten i øvre del av kvalitetskartet. Noen goe gamle skuffa, noen nye og spennende kom til, og dessuten kom jo facebook epidemien som en interaktiv svartedaud og mørkela de stakkars sinnene våre for godt. Om dette hadde en positiv eller negativ eller overhodet noen virkning på det kreative mangfoldet her til lands er usikkert dog, men det kan dere lese mer om i Råkkfolkspalten min i kommende uker. Og da lover jeg til og med å skjerpe spamfilteret mitt og være generelt mere kildekritisk. Selv den beste kan ta feil, noe han i dette tilfellet nettopp gjorde.