FAITH NO MORE – ALBUM OF THE YEAR
Nok en gang tråkker herr Brekke i salaten. Kritiske røster vil rope “hvorfor ikke ‘King For A Day…’ eller ‘Angel Dust’, eller tilogmed ‘The Real Thing’” og kreve mitt hode på et fat, eller at jeg skal kokes i mitt eget urin. Hvorfor akkurat denne skiva? Fordi jeg er PROVOKATIV. Eller bare liker det albumet best. Og det er herlig arrogant å kalle albumet sitt for “Album Of The Year”. Og jeg synes Verdens Beste Vokalist™ Mike Patton er i sin absolutt beste form gjennom hele albumet.
Kalenderen viser herrens år 1997: Filmen Titanic har premiere, Prinsesse Diana blir gravlagt, Kina overtar styringen over Hongkong fra britene, 39 medlemmer av kulten Heaven’s Gate tar selvmord, sauen Dolly blir klonet, den første boka i Harry Potter-serien blir gitt ut, Pokémon blir introdusert i USA, Hansons “Mmmbop” er en landeplage og Notorious B.I.G. aka Biggie Smalls møter samme skjebne som rival Tupac Shakur og blir skutt og drept. Og Faith No Mores “Album Of The Year” tilbringer syv uker på VG-lista med en femteplass som bestenotering. For en tid å leve.
Dette albumet fikk ingen god mottakelse av verken fans eller presse. Rolling Stone ga albumet 1,5/5 og uttalte at “bandet kaver desperat rundt etter en identitet og retning i en tidsepoke hvor de tydeligvis er irrelevante”, og Pitchfork klinket til med en 2,4/10 og sammenlignet albumet med en brukt kondom. Auch. Ikke rart Faith No More ga seg kort tid etter (og annonserte det via epost og fax av alle ting).
“Album Of The Year” er proppfullt av høydepunkter om man bare gidder å lytte. Singlene “Stripsearch” (med en dritfet musikkvideo), “Last Cup Of Sorrow” (med en enda fetere musikkvideo) og “Ashes To Ashes” (med den feteste musikkvideoen) er selvfølgelige sterke kort å sitte inne med, men “Helpless”, “Paths Of Glory”, “Got That Feeling” og avslutteren “Pristina” viser at det finnes nuggets over hele fjøla når det gjelder Faith No More. Loungelåta “She Loves Me Not” skulle egentlig være fjerdesingel fra albumet, men bandet ga seg før de rakk å gi den ut. De har heller aldri spilt den live, men den er fortsatt med på samleskiva “The Platinum Collection” fra 2006 av en eller annen merkelig grunn. Anyways. Faith No Mores definitivt mest undervurderte album fortjener flere gjennomlyttinger.
For fans av Verdens Beste Vokalist™, for de som vil ha en litt mer tilgjengelig versjon av både Faith No More men også Mike Pattons verk, for de som savner 90-tallets alt-rock men som avskyr Red Hot Chili Peppers.