Kategorier
Albumanbefaling Mimre Lane

Mimre Lane #10

2008 – Nostalgi, matematikk og ulogisk plassproblematikk.

Shit, det hørtes kjedelig ut as! Men tro meg, det er ikke det, jeg lover. Så les videre ‘a, plis? Vi har nå mimret oss frem til tiende avsnitt av denne spalten, og tar nå for oss det tiende året som skal under lupen, nemlig to tusen og åtte.

Og hva skal man si om to tusen og åtte? Ikke at det var kjedelig i hvert fall, for det var det altså skikkelig ikke. Hør bare her, hva jeg har gravd fram fra kjellern og bemimret i form av skriftspråkets kunst:

1. Knutsen & Ludvigsen – “Knutsen & Ludvigsens beste”
(Universal)

«Nei, nå har det endelig tørna for gamle Herr Råskinn her! Dra inn en samleplate i denne spalten? Ikke er det råkk en gang! Og attpåtill førsteplassen??!» Hei hei HEI! Ro ned litt nå, og la meg forklare.

Åkei, ingen av disse låtene ble laget, spilt inn eller opprinnelig utgitt i nærheten av 2008. Det er helt riktig. Men selve arbeidsbeskrivelsen min er å ta for meg «norske plateutgivelser de siste 20 åra», så per definisjon er dette rimelig røddig og innafor. La meg bryte det ned for deg, som man sier: Er det norsk? Ja. Er det en plate? Ja, minst. Er det en utgivelse? Så visst. Ble den gitt ut de siste 20 åra, og da nærmere bestemt i 2008 som er året som bemimres her i dag? Så absolutt. I rest my case.

Samleplater kan ofte virke som unødvendig, overflødig og et ganske så tvilsomt opplegg hvor en label kontraktsmessig vil bruket en artist som mjølkeku og egentlig kun gulper opp allerede ferdig drøvtygget materiale til massene. Og det er det for så vidt også. Men come oon, vi snakker om selveste Knutsen & Ludvigsen her, folkens. Knutsen. Og Ludvigsen. Det blir jo egentlig ikke særlig mer råkknroll enn det, når man først tenker seg grundig om. Eller gjør det? Det spørs kanskje litt hvilken generasjon man skulle finne på å ha blitt oppvokst i? Eller har dette blitt tidløse klassikere for hvermannsen? Ikke veit jeg, men jeg veit at jeg begynner å dra på åra såpass at jeg var så heldig å ha vokst opp med dette unikumet av en trønder-duo.

Så mimreoverdosen blir et faktum når man trekker frem denne samleren av det aller beste fra Knutsen & Ludvigsen (R.I.P.) Det er grevlinger i taket, kuer i tunnelen, forheksede prinsesser, regnvåte Bergenshyllester, vanskelige matpakker, dumt og deilig. Juba juba.

1. Manhattan Skyline – “Curses”
(Fysisk Format)

Tenk å bli snytt for selveste gjeveste førsteplassen i ukens mimrestund på grunn av en best-of-skive med folkekjære gamle gubber som ikke en gang har satt sine ben i en fuzzbox? Åneida, det ble dere faktisk ikke, så ro ned reka. Jeg hadde aldri i verden turt å snyte noen som er så sinna, intense og fuckings briljante for en førsteplass i noe som helst. Så herved introduserer jeg for første gang i Mimre Lane historien konseptet «delt førsteplass». Dessuten er jo ikke Ludvigsen lengre blant oss, så da blir det jo på en måte litt ekstra plass der oppe øverst på pallen, hvor disse kara kan sitte og dingle med beina og stirre utover taktoppene i det
store eplet, aka Manhattan Skyline.

Ja, for vent nå litt. Hvem og hva er egentlig Manhattan Skyline? De er ikke amerikanere som navnet kanskje skulle lure noen til tro, det har vi vel allerede stadfestet for opptil flere setninger siden. Faktisk så vet jeg fryktelig lite om disse kara. For karer er de i hvert fall.

Men av den begrensede informasjonen jeg fant på internettet så vet jeg fint lite annet enn at det ble med denne ene utgivelsen. BÆM! Rett i trynet, og hva faen skjedde nå!? Og så ble de borte igjen. Noen som vet? Hvor er de nå? Men en ting vet jeg, og det vet jeg dritgodt. At skiva «Curses» er helt insane! Det er frenetisk Dillinger Escape Plan-ish, men uten Patton-vibbene og stadionrefrengene de kan finne på å lirke av seg. Det er et-eller-annet som slutter på CORE, men jeg vil ikke kalle det verken hardcore eller grindcore eller metalcore. Det finnes et begrep som jeg ikke liker spesielt, men som noen har døpt Mathcore. Jeg lurer på om disse faller innunder denne betegnelsen, og det kan jeg til en viss grad forstå, for her er det både tung brøk, algebra og kvantefysikk opphøyd i mente. Jeg ville ikke bli overrasket heller om opptil flere av kara har hørt litt på Meshuggah.

Utover dette så vil jeg ikke beskrive denne skiva så mye mer, annet enn at jeg vil komme med en skikkelig sterk anbefaling til alle og enhver om å gi denne noe spinn, for den er faen så fet! Jepp, nå ble det opptil flere banneord i denne beskrivelsen, men nå er det tross alt ett bra band vi snakker om, og samtidig en skive med tittelen «Curses», så banning er tillatt. For. Faen.

2. Sahg – “II”
(Regain Records)

Nå har det seg slik at når man tar i bruk konseptet «delt førsteplass» som nevnt over, så finnes det per teori ingen andreplass. Da hopper man elegant over til tredjeplassen. Ikke her. Her er det mine regler som gjelder, totalt blottet for all rimelig logikk. Og dessuten så ville det ikke blitt plass til tredjeplassene ( Ja, for det er nemlig 2 av disse også) dersom jeg ikke kunne donert andreplassen til Sahg. Så her snakker vi ekte plassproblematikk i et musikkår hvor det viste seg å være veldig tett i toppen av gode norske albumutgivelser. Så det tar oss da til andreplassen, rett bak de to øverste plassene altså.

Forstå det den som kan, men resultatet blir mere god mimrelesning enn normalt. Vinn vinn. Som tittelen på Sahg sitt andre album røper, så er dette altså Sahg’s andre livstegn i form av en albumutgivelse. Hvor bra den er røper tittelen lite om. Ja, det ville jo tatt seg ut om tittelen hadde vært «II, really good». Men OM den hadde vært det, så hadde den hatt helt rett.

Personlig syntes jeg debutskiva var hakket kvassere, men kanskje mest fordi den var mitt første møte med bandet. Oppfølgeren er uansett fet som fy, både i form av en knall produksjon og ikke minst et sykt fett låtmateriale. Med denne andreskiva og høydepunkter som «Echoes ring forever», «Pyromancer» og «Ascent to Decadence» befestet Bergenserne sin posisjon som i aller høyeste grad et norsk band å regne med for fremtiden. Og vi som kunne spå fremtiden tenkte i våre stille sinn at etter hvert ville det komme nok et killer album med tittelen «III»… To be continued..

3. Benea Reach – “Alleviat”
(Tabu Recordings)

Tredjeplass nummer en. Har allerede brukt opp ordforrådet mitt med overivrig skrivekløe så langt i artikkelen, så jeg vil kun omtale tredjeplassene i korte ordelag, og kun ved gjenbruk av ord og uttrykk fra høyere opp på siden: Veldig bra. Andreskive. Mathcore. Metalcore. Briljant. Juba Juba. For faen.

3. Kambodsja – «Marionette you are mine»
(Norway Rat Records)

Tredjeplass nummer to. Jeg klarte rett og slett ikke å skille hvem som var best av Benea Reach og
Kambodsja. Men syntes begge to var såpass bra at de fortjente mer enn kun en honorabel mention.
Mere ordfattig gjenbruk i denne beskrivelsen: Hardcore. Fuzzbox. Faen så fet. Kick ass. Grevling.

Øvrige honorable nevneverdige:
Motorpsycho – «Little Lucid Moments»
Dunderbeist – «Second Hand Theft» (heisann!)
Rumble in Rhodos – “Intentions”

Året oppsummert: Vått og kaldt og breiflabb overalt.