Sånn greie greier og en podcast i uka

Mimre Lane #11

2009 – Svanesang, hetebølger og mere subjektiv mimring.

Nå sitter vel samtlige Råkkfolk-lesere på en skikkelig digg Sydenstrand, solbrente i panna med en Bloody Mary i ene hånda og smarttelefonen i den andre kan jeg tenke meg. Hva passer da bedre enn å mimre litt over 10 år gammel norsk råkk? Ja, for det har faktisk allerede gått ti år siden 2009, og det er cirka nå du skal begynne å føle deg skikkelig gammel.

1. Jaqueline – “Cape Horn” (Pendulum Records) 

Siden jeg hadde den store gleden av dele trommis med Jaqueline i et annet band, så fikk jeg også ekstra mye glede av denne skiva her, og alle folka og hendelsene rundt. Men det er jo ikke derfor jeg putter «Cape Horn» på førsteplassen for mimreåret 2009. Årsaken til topplasseringen er jo enkelt og greit at dette er en fantastisk skive! Dette er også det aller siste Elverumstrioen ga ut, dessverre…  Kanskje heldigvis for Team Me, som ble startet opp i ettermælet av Jaqueline, men for Råkke-Norge var dette et stort tap. Snufs. Nok om det. Mer om selve skiva: Produksjonen er upåklagelig, og alle elementer låter perfekt balansert, klokkeklart og det puncher max i alle ledd. Digger’e! Men en god produksjon hjelper ikke en dritt om ikke musikken som er innspilt er prima, noe den i dette tilfellet er. Det er stor låtkunst, i god 90’s Motorpsycho ånd, tidvis med en del Americana-ishe twister, og med mere tydelig egenart og et sound som roper «Jaqueline» klarere enn på forgjengerne. Det er betraktelig mer melankolsk og sårt, men samtidig vekselvist balletøft og sykt groovy. Jeg tenkte å dra frem noen høydepunkter på denne, men syntes den er så veldig jevn at det er vanskelig og rett og slett dårlig gjort mot de andre låtene å bli forskjellsbehandlet slik. «Cape Horn» er en helhet. Hør den fra A til Å. Topp stemning!

PS: Av en eller annen dustete grunn finner du ikke denne på Spotify. Den finnes for øvrig på Apple Music og Tidal da, og ikke minst FYSISK..

PPS: Åkeida, så har jeg en favoritt fra skiva. Den heter «Nomad» og er helt aldeles sjukt fantastisk deilig. Men ikke si det til noen. «Black Sails» er også helt der oppe. Ikke si det heller. Hater å motsi meg selv skjønner du.

2. El Caco – “Heat” (Indie recordings)

Etter å ha skuffet noe (sorry gutta) med «From Dirt» i 2007 kom El Caco på banen igjen med «Heat» i 2009. Det er ikke det aller beste de har gjort ( det beste de har gjort har blitt grundig bemimret her i bl.a episodene omhandlende 2003 og 2005), men den er et helt klart stort steg i riktig retning. Det er noen fantastisk fete låter på denne skiva som trekker den i aller høyeste grad opp. Åpningen «The Glow» er Caco i god gammel storhet, i hvert fall riffwise. Deretter følger «Heat heat», hvor alt så absolutt faller på plass med kickass vokal oppå et veldig Audioslave-inspirert riff/komp som svinger noe så inni helvete.

Lillestrømlingene fikk for øvrig med seg en ny trommis (Fredrik Wallumrød) på denne skiva, og det funker som snus, og er muligens med på å løfte «Heat» et godt stykke på veien. Inspirasjonene skinner igjennom i form av bl.a Clutch, Tool og Kyuss (som alltid til stede), selv om bandet for lengst har klart å skape sitt eget musikalske uttrykk. Det er skikkelig deilig å høre på når det funker, og bittelitt trøttsomt når det ikke helt funker. Men stort sett er det deilig, og da spesielt i øyeblikk som i nevnte «Heat heat» og «Am I Wrong», selv om jeg jevnt over savner mer av de minneverdige og mere spenstige vokallinjene som var gjennomgående i bandets tre første utgivelser.

3. KITE – “the Hook, the Line, the Sinker”(60/40 records) 

Hæ? Å jodda. Jeg prøvde meg allerede i 2005 episoden å omtale en egen utgivelse, og fikk ikke sparken da, så vi gir det et nytt forsøk. For å være helt ærlig så vet jeg ikke selv en gang om jeg mener at dette er den tredje beste norske utgivelsen i 2009. Men jeg ble ikke hyra inn her for å være objektiv. Jeg ble hyra inn for å bemimre egne personlige betraktninger og opplevelser rundt norsk utgivelseshistorikk, og derfor må jeg jo seff trekke frem en av de utgivelsene som har preget meg mest opp igjennom. «The hook, the line, the sinker» er ikke KITEs første utgivelse, men det er den første med dagens besetning, som i rykk og napp har en tendens til å gi livstegn fra seg. Inkludert Bjarne fra Jaqueline på trommer, så han er faktisk representert med to av tre topplasseringer for året. Slettes ikke verst!

Jeg skal ikke si at denne skiva er fantastisk og fy faen for et band og lovprise høydepunktene osv, det blir for dumt. Men jeg kan fortelle at vi spilte inn denne skiva i kjent rykk og napp stil i Hamar i 2007/2008, og ga den ut på eget label i 2009, etterfulgt av en utrolig festlig Norgesturne i en rusten Hi Ace ved navn «Skrellet». Inspirasjonskildene til materialet var som en stor og digg lapskaus av band som Breach, Poison the Well, Refused, Dillinger, QOTSA og til dels Weezer (alltid Weezer). Skiva er god og variert, hard og myk, yin og yang og alt det der, og har vel til dels tålt noen av tidens hjørnetenner, selv om vi sjeldent spiller noe særlig fra dette materialet lengre, men et og annet unntak når vi skal være skikkelig gærne.

Uansett: gi den gjerne en runde eller to på spilleren, det er den verdt.

Øvrige honorable nevneverdige:

Motorpsycho – “Child of the future”

Ribozyme – “March of crime”

Immortal – “Alll shall fall”

Dunderbeist – “8 crows and counting” (yo)