Sånn greie greier og en podcast i uka

Mimre Lane #12

2010 – Jernrust, Romfrukt og Siddisbrygg.

Shit, som tia flyr! Nytt tiår allerede, og vi nærmer oss nåtiden med såkalte stormskritt. Men fortvil ei, vi skal nok få tid til en god del flere trivelige spaserturer ned Mimre Lane før tidsklemma henter oss inn igjen. Alt var bedre før, et motto som vi gamliser liker å bekle oss med. Så la oss ta for oss året tjueti og se hvordan et par meget lovende debutanter satte sine knallharde preg på det norske musikklandskapet, samt hvordan noen gamle travere gjenerobret en pallplassering helt fra det det ytre verdensrom.

1. Kollwitz – «Like Iron I Rust» (Fysisk Format) 

YES! Elsker den følelsen når et helt nytt og uventet band kommer tilsynelatende ut fra ingensteds og bare bergtar sjela. Kollwitz fra Bodø var et slikt band for mitt vedkommende i 2010, med sitt glimrende post-metalish debutalbum «Like iron I rust». Det er ikke til å stikke under en hvilken som helst stol at en meget sterk inspirasjonskilde for disse kara var Cult of Luna. Og det er heller ikke til å stikke noe som helst annet sted at jeg delte (og fremdeles deler) et av mine all time favorittband med Kollwitz. Så selvfølgelig appellerte dette sterkt i Råskinn-ører. I starten ble jeg litt satt ut av likheten, i låtoppbygging, kordevalg- og progresjon, trommedetaljer og sounden generelt. Cult of Kollwitz omtalte jeg dem som en periode. Men etter noen gjennomlytt på «Like iron I rust» så merker man at identiteten begynner å sette seg, og der sitter den jaggu godt. Det er mørkt, angstfylt, repeterende, suggerende, atmosfærisk, dynamisk og bare rett og slett sjukt kult. Elsker det. Ferdig snakka.

Høydepunkter: «What you are given», «Dispirit» og tittelsporet.

2. Kvelertak – «Kvelertak» (Indie Recordings) 

Denne trenger vel kanskje ingen nærmere introduksjon? Kvelertaks debutskive har jo blitt en ekte råkkeklassiker her til lands, og den snodige gjengen fra Stavanger som jeg så åpne for Torch og Insense på et halvfullt Garage i Oslo under By:Larm året før har jo siden den gang utviklet seg til å bli det aller største bandet i den hardere enden av skalaen vi har pr i dag, og vår nye nasjonalskatt og stolthet. Danskene skilter med Volbeat (insert obligatorisk negativitet her), vi skilter med Kvelertak. Svenskene for øvrig skilter med bøttevis av kvalitet og internasjonale suksesshistorier og i råkk og metalsjangeren, så de får ikke være med på leken…

Foruten en tidløs og fantastisk fin artwork, så inneholder denne skiva gullkorn på gullkorn, som «Mjød», «Blodtørst», «Fossegrim», «Ordsmedar av rang» og ju name it. Det er friskt, tøft og fengende og i 2010 var det først og fremst nytt og spennende, og et band som plutselig alle tok til seg, og det absolutt velfortjent.

Denne skiva var starten på en lysende karriere og et råkkeeventyr nesten uten sidestykke i norsk sammenheng. Men detta visste du.

3. Motorpsycho – «Heavy Metal Fruit» (Rune Grammofon/ Stickman Records) 

Etter mange år (dvs uker) med diverse honorable nevneverdige album er mine favoritt-trøndere tilbake på pallen. I de aller første episodene av spalten så var de gjengangere helt i toppen, men har stort sett gjennom nullnulltallet levert middelmådighet pluss, i hvert fall sammenlignet med deres fantastiske 90-talls gullrekke. Men med «Heavy Metal Fruit» snudde trenden seg for undertegnede.

Der Mimre Lane er en reise gjennom tid, er «Heavy Metal Fruit» en reise gjennom rom. Fra den fantastiske åpningen «Starhammer» skyter deg ut av bane og videre til ukjente galakser, via meteorsvermer, svarte hull og supernovaer, tas man med på en uforglemmelig musikalsk romferdsel full av smidige bassganger, groovy Kapstad-beats og far out melodiføring, både sær og sukkersøt om hverandre. Låtene varierer fra enklere 60/70s hippierocktematikk til det langt mer progga og lange speisa jampartier, både med tilgrensninger til Heavy Metal og med innslag av frukt (?).

Herlige låter som «The bomb-proof roll and beyond» og “W.B.A.T.” bekrefter Motorpsychos vanvittige låtskrivingstalenter og fjellstø musicianship, og med en avslutning som «Gullible’s Travails (pt 1-4)» blir jeg ikke særlig mindre fanboy enn jeg var fra før, og vurderer å stille meg i Melkeveikanten med en ivrig tommel og haike. Jeg vil være med på det romskipet der. Shotgun!

Øvrige honorable nevneverdige:

Sahg – «III»

Shining – „Blackjazz“

Dunderbeist – “Rovmord” 

Purified in Blood – «Under Black Skies»