Sånn greie greier og en podcast i uka

Råkkfolk På Øyafestivalen: Klubbdagen

Klubbdagen.

La ærligheten komme frem. Det var ille fullt flere steder. Undertegnede var litt for treig og tok kvelden med ro. Det blir tross alt ett par harde dager til nå som Øya sparker igang. Planen om å få med seg Kosmik Boogie Tribe på Postkontoret gikk i dørken. Køen utenfor med håpefulle var for gæli. Ferden gikk dermed videre til Vulkan Arena og deretter Vaterland.

TAKOMAHA (Vulkan Arena)

Intens støyrock/shoegaze/postrock som alltid var på 10. Bra energi, spennende støy og elektroniske effekter og en konstant vegg med lyd. Akilleshælen med alt på 10 og en vegg av lyd på dette vis ble at mellom visse låter, så støyes det og trøkkes så til de grader at når bandet skal smelle på med en ny låt så smeller det ikke, det løftes knapt. Selv ikke basstrommas punch eller at to gitarer og bass slår inn gir særlig løft. Støyaspektet ligger såpass høyt ut og spiser så mye av frekvenser i både det lave, mellom og høye registeret at de eksplosjonene som flere av låtstartene virket å skulle ha effekten av når de begynte ble flatt. De hadde på ett vis ikke flere gir. Dermed ble konserten noe monoton og lite dynamisk. Men ingenting skal sies om innsats, feel og stemning. Det blir bare litt lite løft i øyeblikkene det hadde passet ypperlig. Kanskje de skulle ha lånt amper av Nigel Tufnel.

RÅKKFOLKSCORE: 7/10

 

MANDALAI LAMAS (Pokalen)

Det er slettes ikke noe galt i være en one-trick pony… om det er gjennomført. Mandalai Lamas er ett perfekt eksempel på dette. Med ett solid grep om 60’s «skranglerock» og som en litt ekstra fordøyelig partyversjon av Brian Jonestown Massacre leverte de ett stødig sett med mye av den samme feelen hele veien. Men med veljustert lyd dynket i vibe, kul energi og knallbra dobbeltvokal så var sjarmpoengene i boks. Litt snodig og usikker tamburinkis som går litt ut i publikum eller opp i høyder, men trekker seg i en slags «øøøhh, hva skal jeg gjøre nå» fremstår litt rart og flere av gitarsoloene hadde noe skrøpelig feel. Tonevalg var kule, men flyten og utgangene av soloene var ofte relativt klønete og tok en litt ut av feelen. Kudos går derimot til ett beist av en trommis med en svært stødig feel og dynamikk. Alt i alt ett band som fremstår som de har ett triks, men er ille gode på det trikset.

RÅKKFOLKSCORE: 7,5/10

DWAAL (Vaterland)

Dwaal har gått igjennom det Hollywood ville kalt en «soft reboot». Ny vokalist og synth har kommet inn i bilde. Fordi undertegnede kun har sett Dwaal en annen gang, så er ikke sammenligningsgrunnlaget særlig sterkt, men det har ei noe å si, fordi dette var en mektig opplevelse. Dwaal har den magiske egenskapen av at de lager ille lange låter, men presterer å endre, vri eller runde av ei låt akkurat i tide før det blir for monotont eller langdrygt. Ofte gjerne i aller, aller, aller siste sekund. Dette er en mesterlig egenskap som ikke alle band har i denne sjangeren. Spe på med fantastisk tung og brutal lyd, god dynamikk og en vokal som til tider kan høres ut som den har to register og stemmer i en og samme som en slags vokaleffekt med brutal dyp stemme, og en grim klarhet som fyller rommet og klarer å håndtere å stå stødig i ett så massivt lydbilde, ja da erre ille gøtt. En stødig og enorm knyttneve fra ett band som man i fremtiden må få med seg om man ikke fikk bevitnet seansen på Vaterland denne kvelden.

RÅKKFOLKSCORE: 8,5/10

 

Bedritne bilder: RÅKKFOLK FOTO