Kategorier
Albumanbefaling Mimre Lane

MIMRE LANE #13

2011– Flammehav, rotter og tretopper

Velkommen skal dere være, kjære Råkkfolklesere, til en flunka ny episode om ikke så veldig flunka nye norske albumutgivelser. Vel, det skal sies at vi tar for oss stadig ferskere musikk enn vi gjorde for bare uker siden, men det skal fremdeles mimres over 8 år gammelt nytt, nærmere bestemt året tjueelleve. Og var det et godt år? Ja, det vil jeg så absolutt si. Se bare her hvilke støvete skatter jeg snublet over på min ukentlige rusletur nerri mimrekjellern:

1. Insense – «Burn in beautiful fire»
(Indie Recordings)

Hver gang Insense slipper skive, så slipper de tydeligvis årets beste skive. Grei egenskap, må’n si! «Burn in beautiful fire» er mere melodisk enn forgjengerne, men allikevel beinhard og sykt tøff og brutal. Kontrastene står steilt mot hverandre, med mykt, melodisk og vakkert på den ene siden, og mer klassisk death metal faen og hælvete på den andre.

Inspirasjonen fra Corey Taylor/Slipknot kommer ekstra godt frem på denne skiva (f.eks «Social Woes”/“Perversion”), og da først og fremst via frontmann/vokkis Tommy Hjelm. Jeg har for øvrig alltid vært svak for den vokalen som hele tiden ligger i brytningspunktet melodisk og growl, og skjærer djupt inni hjernebarken på en måte som gjør vondt og godt på en og samme gang (Eks. «Overrated»/»Surviving Self Resentment»).

Produksjonen er også noe cleanere enn tidligere Insense. På godt og vondt det også egentlig. Det blir ikke like rått og like mye møkk rett i fleisen. Men på den annen side er det kult at ikke alle skivene låter likt heller. Den underliggende negativiteten og bitterheten er som alltid merkbart tilstede, og den brenner seg fast inn på svarteste sjela i form av nydelige flammer.

2. Like rats from a sinking ship – “We get along like a house on fire”
(The Perfect Hoax)

“Wanting people to listen, you can’t just tap them on the shoulder any more. You have to hit them with a sledgehammer” starter åpningslåta “From Russia with crabs” med. Den perfekte beskrivelsen av dette albumet.

Like Rats From A Sinking Ship er en nordlendingstrio basert i Trondheim, som i 2011 ga ut sitt mesterverk. «We get along like a house on fire» er reinspikka galskap, enkelt og greit. Det er Refused uten politikken. Det er Blood Brothers uten skrullefaktene. Det er pønk uten regler. Det er upretensiøst og lekent. Det er sinna uten påtatthet. Det er annerledes dritbra. De er det bandet som så mange andre band skulle ønske at de var, uten å få det til.

Skiva åpner frenetisk, fort og gæli og hardt som slegga vi blir lovet i åpningen. You got my attention, og noe så veldig også! Og når man etter 3 intense låter tror at det er dette man vil bli servert til veis ende, så gjør de en helomvending på de neste låtene ««Sleep vs. Sharkweek», «One bird in the hand is worth nothing» og «Lesson #9» med mye mer melodi og melankoli i fokus, og er innom 90s indie ala Failure/Pavement, mere downtempo greier med synther og samples, samt også noe som grenser til empopønk, men hele tiden med smarte låtarrangementer og en hardcore nerve i toppen. Elsker variasjonen, men allikevel hvordan de holder på særpreg og identitet på sin egen helsprø og random måte. Deretter smeller de tilbake i det mest ekstreme giret de har ( «Honk if you’re a nihilist») og jeg
blir stadig mer overrasket og fascinert over disse kara og alle de kule triksa de drar frem. Dette er fett! Jeg vil ha mer! Men de ga dessverre ikke ut noe mer, men oppløste i stedet bandet samme år.. Dritsynd!

3. Team Me – “To the treetops!“
(Propeller Recordings)

Åkei, denne skiva burde på mange måter kanskje heller vært omtalt på Påppfolk istedet for Råkkfolk, men det driter vi skikkelig i. Team Me spiller idiotisk catchy indie pop.

Samtlige låter på denne skiva ble A-lista på p3 (om ikke enda flere), og de startet med dette nydelige debutalbumet et eventyr som de selv neppe hadde sett komme. Og hvem er så disse påppfolka som før de visste ordet av det hadde blitt en internasjonal suksess? Først og fremst er det ME’en i Team Me, Marius Drogås Hagen, kjent fra Jaqueline, som er et unikum av en påppsnekker og primus motor i prosjektet. Med seg på teamet er det en god gjeng av Hedmarkmusikere plukket fra øverste hylle, deriblant trommis Bjarne Ryen Berg, også kjent fra Jaqueline. Og KITE. Ja, faktisk er denne utgivelsen en kraftig medvirkende årsak til at det ble veldig stille i KITE leiren de neste påfølgende årene.

«To the treetops!» er smart og velskreven pop. Barnslig og voksent på en gang. Høy gåsehudfaktor. Dessuten er de alle Hedmarkinger, og da må man jo bare elske de.

Øvrige honorable nevneverdige:
Beaten to death – “Xes and strokes”
Dunderbeist – “Dunderbeist”
Kamikaze a go go – “Kamikaze a go go – EP”
Motorpsycho ‎– “Roadwork Vol. 4: Intrepid Skronk”

Arbeidsbyrden oppsummert: De to øverste plasseringene var vanskelige å skille, men det ble som det ble, og det ble bra. Dessuten var jeg på nippet til å skifte tredjeplassen ut med grindcore i stedet for indiepop, men da ville det fort blitt mye Follo i monitor. Så jeg endte opp med å kvotere landsdelene og subgenrene etter beste evne. Puh, hei hvor det går. Snakkes i 2012.