Sånn greie greier og en podcast i uka

Råkkfolk På Øyafestivalen: Dag 3

Jaja, nårre først er rock å få på Øyafestivalen måtte Eric pakke snippsekken tidlig for å passe en liten pjuskas med feber. Classic.

Takk og pris fikk vi da med oss to solide norske band i hvert sitt spekter. Eric fikk med seg The Needs og skribentvikar Audun Mehl fikk med seg SÂVER.

The Needs (Vindfruen)

The Needs åpnet dagen på Vindfruen. The Needs fremstår litt som ett band skapt for Øya. Noe smådrømmende garagepoprock møter mild punk. Lite utfordrende å høre på og sklir lett ned strupen som ei glass-cola på en gloheit sommerdag. Bandet reddes litt fra å bli litt halveis i første halvdel av settet av sjarm, med litt jordnær og småflau pappahumor mellom låtene, samt applaus og latter «på boks» styrt av trommeslager.

Bandet har ett lite ekstragir som setter inn etter andre halvdel av settet. Vokaloppgaver veksler noe mer og låtene virker å trøkke litt ekstra. Nå kjenner man litt magi. Nå skjer det noe med bandet. Er litt mer fres og litt mindre kosemoseoverdose.

Alt i alt blir det ett sett som showcaser perfekt musikk å klinke på i bakgrunn på hyttetur i solsteika, litt i likhet med bandet Label. Bandet har masse sjarm og det er velspilt, men noen av låtene blir litt intetsigende og småflate, men når det ekstra giret setter inn, ser man at de har noe magi på lur. Spørs bare om de trenger ett par låter til med den magien i.

RÅKKFOLKSCORE: 7/10

SÂVER (Sirkus)

Av Audun Mehl

Årets Øya – utgave har ikke akkurat hatt sitt største fokus på den litt slemmere delen av musikkuniverset. Spesielt magert utvalg har det vært blant de norske aktørene inne metallsfæren, med hederlig unntak i Golden Core, Deathcrush og Säver. Med det sagt så har det her vært kvalitet for kvantitet.

Det er relativt publikumstett på Sirkus-scenen da SÂVER serverer sin knusende breiale og til tider dronete doom fra øverste hylle. At lyden i kveld også er særdeles god, er med på å gjøre at hver minste lille krinkelkrok på Sirkus blir dekket i et deilig tungt lydbilde. Tight, velspilt og massivt! Ole sin smådesperate vokal fletter seg godt inn i lydbildet og gir en fin dimensjon til droninga. Så tungt og deilig er det at når man tror de ikke kan gå noe spesielt tregere så girer de ned enda et hakk. Nærmer det seg 1bpm tro? SÂVER drar aldri partiene for langt og det skjer nok i låtene til å holde interessen oppe.

Etter noen dager med i drømmepopland føles det godt å få rygg og beinmarg nærmest pulverisert akkompagnert av en syretrippete backdrop som surrer og går i bakgrunnen. Det ser ut som gutta storkoser seg og et anerkjennende nikk fra sine sjangerbrødre i Cult of Luna fra siden av scenen sier vel sitt om at SÂVER  gjør veldig mye riktig. Vel blåst!

RÅKKFOLKSCORE: 9/10

 

Bedritene foto: RÅKKFOLK FOTO