Sånn greie greier og en podcast i uka

Øyafestivalen 2019: «A Dude With A View» av Audun Mehl

Audun Mehl er vokalist i banda Forcefed Horsehead, Timeworn og Veins. Mehl har hatt en lang fartstid i norsk metallmiljø med flere band og som en av drivhjulene i plateselskapet Negative Vibe Records.

Audun ble med Eric på årets Øyafestival og Råkkfolk bad han da knatre litt på tastaturet om hvordan han opplevde årets festival sett igjennom øynene på en fyr som ikke har vært på Øyafestivalen på ei lang stund.

Øya 2019: «A Dude With a View»

First things first: Undertegnede skal på ingen måte påberope meg å være noen sagnomsust gjenganger på Øyafestivalen. Sist gang jeg var å se der var i herrens år 2007 for å se Tool og gangen før var det på festivalens forgjenger, Kalvøya, i 1997. Dette året skulle vise seg å bli siste året Kalvøya ble arrangert før Øyafestivalen ble holdt her i sine to første leveår f.o.m. 1999.

I og med at Øyafestivalen sjeldent har truffet blink hos meg bookingmessig, har ikke det store behovet for å dra dit vært der. Mitt litt forutinntatte inntrykk av Øyafestivalen som hipsterfestival og et publikum som har virket som de er mer ute etter et alternativ til en vanlig bytur med prat, se-og-bli-sett-tendenser, overlessa selfies og «gutta gutta»-stemning, kombinert med en mer enn stiv billettpris, har ikke akkurat gjort suget etter å dra dit sterkere. Dette føler jeg ofte har vært en gjenganger på det norske festivalmarkedet og det har heller blitt til at man har prioritert festivaler utenlands ettersom banda, publikummet, prisnivået og opplevelsene har fristet mer. Med det sagt: Når jeg i år ble spurt om å bli med som en del av den eminente pressedelegasjonen for Råkkfolk var svaret enkelt og returen til Oslo sin sommerlige lekestue stod for hånd.

I et nesten overmetta norsk festivalmarked, hvor det de siste årene har vært den økonomiske kroken på døra for et utall av store aktører, har Øyafestivalen sementert seg som en av de mer standhaftige og tilregnelige festivalene her til lands. År etter år blir festivalpassene revet vekk omtrent før noen artister er annonsert, og her ligger nok også mye av både styrken og svakheten til festivalen. Publikummet stiller opp nesten uavhengig av hva som spiller på festivalen og i et forsøk på å ha et bredt sjangermangfold blir det til tross for dette et relativt homogent utvalg av hva man får se/høre.

Øyafestivalen skinner udiskutabelt sterkest i popen og indiesjangerens mange krinkelkroker, med noen hederlige unntak for de av oss som beveger seg på metallens akse. Det hersker ingen tvil om at Øyafestivalen er et veloljet maskineri. Her er lite overlatt til tilfeldighetene og hele arrangementet slår meg som imponerende velorganisert, men det skulle kanskje bare mangle for en festival med 20år på baken. Det er lite kø til tross for utsolgt festival og man føler aldri man står som ufrivillig sild i tønne. Det virker som det er bra utvalg av føde, ølkranene finner man i hopetall og Øya sin velfortjent hyllede miljøprofil oppleves som et godt og viktig tilskudd. Det at Eric og jeg trodde at festivalen var såpass resirkulerbar at til og med tallerkenene maten ble servert på, var spiselig, får vi ta på vår egen kappe. Det er lite som ikke kan skylles ned med litt duggfrisk øl. (Det smakte knekkebrød, flattbrød og papp blandet, trur det var etanes ass – Eric)

Konsertlyden har jeg hørt har vært mye omdiskutert i tidligere utgaver av festivalen, men her synes jeg virkelig at Øya imponert og overrasket mest. Om det så var sukkersøt pop alà Sigrid eller knusende tungt metall kvesta ut av høyttaleranlegget, så var det alltid upåklagelig god lyd. Spesielt bra var det på SÂVER, Cult of Luna og The Ocean på Sirkus. Utescener kan ofte være problematisk lydmessig, men også på Øyafestivalens hovedscene var både lydnivå og lydkvaliteten topp, noe som medførte at selv en gammal og bitter krok som meg selv storkoste seg på både Robin og Sigrid. James Blake ble for musikalsk monotont og ensformig for undertegnede, men selv her var lyden topp.
Min forutinntatthet fikk seg også en aldri så liten «rude awakening». Til tross for at den hippe faktoren for all del lever i beste velgående blant Øya-publikummet vil jeg motvillig innrømme at min fordomsfullhet ble motbevist. Alle konsertene jeg var på var veldig godt besøkt og det var en nesten uvanlig god stemning blant det norske publikummet. Det norske publikummet er ikke akkurat viden kjent for å være det beste og mest deltagende, men her fikk jeg et annet bilde. Såpass bra var publikum på enkelte av giggene at til og med Middelaldrende Skoda aka Unge Ferrari opplevdes som tipp topp, mye takket være en meget engasjert folkemasse. Gøy!

Når man skal koke dette ned til en eller annen form for sammenfatning, så må det vel bli at Øyafestivalen var overraskende bra. Lommeboka får så absolutt kjørt seg, bookingen er kanskje ikke den mest interessante alltid og man skulle ønske at den ikke alltid fremstod som så «safe». Det er dog mange pluss med Øyafestivalen og den skal ha ros for å gjøre ting veldig riktig på mange av arrangørområdene. Jeg sitter igjen med en følelse av de største kritikerne av Tøyenfesten burde svelge noen kameler og ta seg en tur neste år om det passer. Denne nihilistiske brølapen hadde det i hvert fall gøy og han tror ikke det blir nye 12 år med opphold før han returnerer. Well played Øya…

Well played!