Sånn greie greier og en podcast i uka

Mimre Lane #15

2013– Mere dødsfestlig ungt blod!

Jepp, der har dere altså mitt motto for uken, min brannfakkel av en fanesak og slagordet jeg tenker å stille til valg med. Eller ikke. Uansett så er det fredag, det er vi omtrentlig enige om, og det betyr at det er på tide å obdusere fortidens skrømt og mer eller mindre skjulte skatter i den norske råkkehistorien. Denne uken dreier det seg om året tjuetretten, og det er faktisk bare 6 år siden, så her kan nok de fleste få være med på mimrereisen, både stor og liten. Let’s go! 

  1. Kvelertak – “Meir”
    Indie Recordings/Roadrunner Records

«Meir» er en fantastisk fet oppfølgerskive, og min favorittutgivelse fra denne gjengen her.
Åpningen er faktisk så fet at selveste Josh Homme syntes det var en knallgod ide å knabbe den og resirkulere «Åpenbaring» riffet i sin egen låt «Fortress» 4 år senere. Ingen sammenlikninger mellom bandene for øvrig.
«Meir» er i min bok en vaskeekte norsk råkkeklassiker, og er proppfull av gull slik som «Spring fra livet», «Undertro», «Bruane Brenn» og for så vidt nesten resten av albumet også, men det blir litt teit å bare copy-paste tracklista lizm…
Det er hissig, frampå og supermelodisk, pakket inn i en knall produksjon som låter friskt og sprutende. Og ikke minst er det inspirerende, rett og slett stor låtskrivingskunst i en herlig kombo av ekstrem metal, pønk og classic rock med smarte arrangementer.
Dette var en hyppig gjenganger på øret gjennom en hel vinter dette året da jeg trasket til og fra jobb i metervis av snø, samt også på turnebussen med diverse Dunderbeistturnering i Tyskland og Belgia.
Og den turneen kan du jo faktisk lese mer om i min tidligere blågg hos ei konkurrerende nettblekke, siden vi allikevel driver og mimrer og sånn uansett?
Her: https://p3.no/pyro/rapport-fra-dunderbeists-eventyr-i-tyskland/
(Ikkeno som go gammal snikskryt kamuflert som en digresjon..)

  1. Beaten to death – “Dødsfest!”
    Mas-Kina Recordings

Er det tull? Er det tøys? Er det Grindcore? Det hakke en dritt å si hva det er, for det er gjennomført genialt og dritmoro. Ja, det er intet mindre enn Dødsfestlig! Tull og tøys og brutal metal om hverandre. Beaten to Death er et fantastisk kult band, og ikke minst er det unikt. Jeg har ikke hørt noen som likner en gang. Vel, tidvis kan det jo minne bittelitt om Insense, men det har jo sine veldig naturlige grunner da halve bandet består av medlemmer nettopp derfra, hvorpå den ene (Tommy) ymter stadig frempå med sin karakteristiske vokal, dog i dette bandet som andrevokalist.
Andre ting det ymtes veldig frempå med er en annoying syltynn (men antageligvis nøye gjennomtenkt) gitarlyd, ofte med et tostemt løp i herlige melodiføringer, på toppen av deilig brumlebass og epileptiske trommer fra en annen verden, i tempo så vel som i teknikk. Jeg kan vel neppe påstå at main vokalen heller er av denne verden, for den topper alle pallplasseringer hva angår gutturale apebrøl og de beste hitsa fra mage og halsregionen.
Coveret må jo også absolutt fremheves, med sin herlige kontrast til både bandnavn og tittel og sound. Dette er så festlig at jeg dævver!
Sånn eeegentlig syntes jeg debutskiva «Xes and strokes»(2011) er hakket bedre enn «Dødsfest», men den ble dessverre utgitt et år med så mye andre fete utgivelser at den druknet i en pøl av nevneverdige og uplasserte utgivelser i den ukens Mimre Lane. Shit happens..

  1. Audrey Horne – “Youngblood”
    Napalm Records

Oi! Hva skjedde nå? Audrey Horne gjør med sitt fjerde album «Youngblood» et markant stilskifte fra 90’s postgrunge og Faith No More ripping til en gjennomført 70’s classic rock flørt. Låtene sprudler av inspirasjon fra Thin Lizzy, AC/DC, Kiss og alle de klassiske banda fra oppvekst-eraen til dagens hvite menn som pusher femti og foretrekker råkk av den hardere sorten. (ok, «hvit» var både irrelevant overflødig, men klinger bedre enn uten i sin påppkulturelle referanse..) Det er nostalgisk, catchy, tøft og med høy tostemt luftgitarfaktor. Tittellåta «Youngblood» er helt fanfuckingtasting og fengende. Jeg hadde store problemer med å kommunisere med omverdenen i perioder av 2013 på grunn av at nettopp denne låta satt så fastklistra i hjernebarken min at det overskygget det meste annet. Det gikk heldigvis (?) over, men jeg kan fremdeles slite med bieffektene av en og annen ekko av idiotcatchy amerikansk college rock fra Bergenstraktene. Låtmaterialet for øvrig er noe ujevnt, men med nevnte  tittelspor samt «Redemption Blues» så skiller albumet seg ut fra mengden av god norsk råkk dette året, på tross av at kampen om tredjeplassen for mimreåret 2013 ble kjempet knallhardt mot bl.a Tombstones, Altaar og Black Debbath før jeg fattet min konklusjon.


Øvrige honorable nevneverdige:

Black Debbath – “Nå får det faen meg være rock!”
Tombstones – «Red skies and dead eyes»
Altaar – «Altaar»
Sahg – «Delusions of grandeur»