Kategorier
Albumanbefaling JØRNBEFALING

JØRNBEFALING #23

HONEYBLOOD – HONEYBLOOD

Hvor skotsk er Honeyblood spør du? Trommis/vokalist Shona McVicar (hør på det navnet) fra Cumbernauld (hæ) møtte gitarist/vokalist/låtskriver Stina Marie Claire Tweeddale (hør på dét navnet da) fra Edinburgh (det har jeg hørt om) på en gig de begge spilte på Bar Bloc (uttales sikkert med sånn rar skarrelyd) i Glasgow (den er jo streit). Så skotsk er Honeyblood.

Originalt ville de hente inn flere bandmedlemmer for å fylle ut lydbildet, men etter et par gigs som en tromme/gitar-duo innså de at de ikke manglet noe rent musikalsk så å de lot det bli med det. Og det fungerer ypperlig. De ble kalt “to skotske goth-jenter som imiterer Jesus & The Mary Chain i et mausoleum” av The Guardian etter at de ga ut en to-spors EP, og det er egentlig en ganske god beskrivelse av Honeyblood. Etter to spilte konserter i april 2012 ble de snappet opp av FatCat Records, og i november 2013 ble de sendt i studio for å spille inn debutalbumet “Honeyblood” over en ti-dagers periode. 

“Honeyblood” er en herlig skranglete affære, 12 lo-fi indiepop-perler marinert i reverb, overdrive og nydelige harmonier. Åpningssporet “Fall Forever” eller “Choker” kunne lett funnet plass hos Sonic Youth eller My Bloody Valentine, “No Spare Key” og “Bud” er rustikke popmelodier det er vanskelig å glemme, og “Bud”, “Braid Burn Valley” og “(I’d Rather Be) Anywhere But Here” lener seg mot folk og country uten å miste lydbildet. Etter å ha turnert for albumet og varmet opp for blant andre Foo Fighters, Courtney Barnett og Sleigh Bells ga trommis McVicar seg i bandet, og Honeyblood har aldri funnet tilbake til den sjarmen og låtkvaliteten debutalbumet hadde. Men “Honeyblood” står støtt igjen som en råsterk debut og er et album jeg ofte returnerer til. 

For fans av lo-fi postrock/indiepop og som synes Kim Gordon ikke fikk nok plass i Sonic Youth, om du vil være en tøff og moody støyrocker men egentlig liker pop i all hemmelighet, eller om du kanskje hadde håpet på at My Bloody Valentine eller Jesus & The Mary Chain kunne ryddet bittelitt opp i lydbildet sitt.